Med sine drøye 1.000 meter henger den majestetisk over sundet. Tilsynelatende enkel, javel. Men neste gang du kjører over Tjeldsundbrua skal du vite, og ikke minst tenke over, at dette er en bru som ikke kom av seg selv. Det er det i sannhetens navn svært lite som gjør, men denne konstruksjonen i betong og stål har likevel en helt spesiell historie. Det er historien om et omfattende sakskompleks, men også beretningen om standhaftige ildsjeler som tok skjeen i egen hånd - og på mange måter bygde sin egen bru.

I boken «Tjeldsundbrua - porten til øyriket» beskriver og oppsummerer Bjørn Tore Forberg på en glitrende og kortfattet måte historien til det som må karakteriseres som et av de aller viktigste infrastrukturelle tiltak i regionens hitstorie. Boka, som ble utgitt på midten av -80-tallet, gir oss innsikt i en omfattende prosess helt fra den spede begynnelse med et innledende møte i brukomitéen den 23. februar 1953. I en periode på 30 år ble det totalt avholdt nærmere 120 møter i brukomitéen, og i tillegg har det vært lagt ned omfattende innsats fra underutvalg og enkeltpersoner. Faktisk mer enn det er mulig å forestille seg. For ikke å glemme alle dem som i løpet av byggetiden på 30 måneder totalt sett la ned 375.000 arbeidstimer på brua. På det travleste var det, ifølge Forbergs bok, 60 mann som arbeidet to skift i døgnet, slik at Kong Olav V kunne klippe over det røde båndet klokka 13.00 den 22. oktober 1967.

På en dag som denne er det all mulig grunn til å gi dette arbeidet oppmerksomhet. Vi er dem en stor takk skyldig, de som i en årrekke kjempet en innbitt kamp som blant annet ble trenert av en tilspisset diskusjon om seilingshøyde. 50-årsdagen er derfor ikke bare en anledning til å gratulere med jubileet. Det er like mye en anledning til å, på vegne av regionens befolkning, hylle alle dem som aldri ga opp sitt prosjekt med å samle regionen, landsdelen og landet.

Men hadde ikke Tjeldsundbrua kommet uansett? Ville ikke trafikkmengden tvunget fram en fastlandsforbindelse til Hinnøya, uavengig av de omtalte pådrivere? Svaret på dette spørsmålet er et ubetinget ja. Men det ville tatt vesentlig lengre tid dersom man skulle vente på finansiering fra fylke og stat. En av landets lengste bruer måtte bygges før den «kom av seg selv», slik Forberg også uttrykker det i sin bok. Staten ville vært en altfor treg brubygger, ifølge de utålmodige ildsjeler med svært dårlig tid. Det har de nok også rett i.

På 50-årsdagen vil det imidlertid være feil å konstruere en virkelighet som om Tjeldsundbrua ikke ville bøyd seg over sundet, hadde det ikke vært for «folkebevegelsen» som startet tidlig på -50-tallet. Den ville jo som sagt kommet på et tidspunkt. Det er likevel grunn til å hevde at brua kom i tide, ja, kanskje til og med i grevens tid. Ikke minst når man ser den i sammenheng med utbyggingen av Evenes flyplass. Samme dag som Tjeldsundbrua ble åpnet, kom nemlig nyheten om at det var satt i gang en prosess for å skaffe areal til en flyplass. Forberg poengterer derfor, med rette, at distriktets brubyggere også til en viss grad var distriktets flyplassbyggere.

«Jeg håper den sol som skinte over bruåpningen i dag, vil være symbolsk for den fremtid distriktet går i møte», sa Hans Majestet Kong Olav V i sin tale som du kan høre på ht.no. 50 år senere, når vi kaster et blikk over aktiviteten i regionen, må vi konkludere med at kongens forhåpninger var av det realistiske slaget.

Tjeldsundbrua 50 år

Video: Her åpner Kong Olav brua 22. oktober 1967

Vegvesenet: - Slik vil Tjeldsundbrua tåle alderdommen

Næringsliv: Her skaper de arbeidsplasser med brua som nærmeste nabo

Kommentar: På mange måter bygde de sin egen bru

Fremtiden: Hålogalandsbrua et lekkert stykke monumental brubyggekuns

Video: Se vår vakre videohyllest av Tjeldsundbrua