Lillegaard er utvilsomt en kvinne og prest med meninger hun ikke er redd for å dele med noen. At hun ikke har nådd fram med sine innspill og ideer for å gjøre kirka mer aktuell, er noe av det som skuffer henne mest.
– Har stått fullstendig alene
– Det har vært meget frustrerende at det har vært så vanskelig å få gjennomført nye ting. På meg virker det som man er redd for å ta beslutninger da man vet at det å fatte beslutninger også betyr å måtte ta konsekvensene av disse.
– Jeg er et handlingens menneske, er kreativ og ønsker å få ting gjort, men det har ikke vært like lett.
– Jeg brenner for kristendommen og har lyst til å fremme denne, men føler at jeg har stått fullstendig alene i denne jobben.
– Jeg har ikke hatt noen å forholde meg til eller å snakke og diskutere ting med, blant annet i forhold til prekener. Jeg prøvde også å åpne prestegården og invitere mennesker inn dit, men det var ikke mange som kom, annet enn av ren nysgjerrighet, sier hun.
– Rett og slett ikke nok å gjøre
Lillegaard mener det ikke er behov for en 100 prosent prestestilling i Ibestad kommune.
– Det er rett og slett ikke nok å gjøre for å forsvare en hel stilling her. For meg har det vært frustrerende kjedelig å ha så lite å ta meg til i det daglige på jobben.
– Denne jobben kunne vært langt mer interessant dersom man for eksempel hadde 50 prosent stilling her på Ibestad, og resten enten i Harstad eller på Sjøvegan. Da ville man blant annet hatt et kollegium man kunne ha nærmere kontakt og dialog med, sier hun.
Livsødeleggende
Lillegaard er også overrasket over at så få av kommunens innbyggere møter opp til gudstjenestene som avholdes.
– Det har overrasket meg stort. Det har vært tilfeller der det har vært nede i tre personer, og ofte mellom 5–10 tilhørere. Jeg mener det er livsødeleggende at det er så få som kommer til gudstjeneste. Eneste unntak var til Høsttakkefesten. Da dukket det opp cirka 40 personer. Det var en helt annen opplevelse.
– Jeg opplever det som vanskelig å bekjentgjøre når det er gudstjeneste, uvisst av hvilken grunn. Jeg prøvde også å få til en skysstjeneste med blant annet taxi for å få flere til å komme, men opplevde liten interesse for sammen å finne løsninger på hvordan få flere til å komme, forteller hun.
– Har nok ikke passet inn her
9. desember holder hun avslutningsgudstjeneste i Ibestad kirke.
Selv om ikke alt har vært like enkelt, må ingen tro at jeg forlater Ibestad i vrede. Jeg er meget takknemlig for tiden her i Ibestad, men jeg tror nok ikke jeg har passet helt inn her.
Nå flytter jeg hjem til øya Langeland for å prøve å være pensjonist. Det ser jeg ikke bare fram til, da jeg per i dag ikke klarer å forestille meg å ikke lenger være i jobb.
Kanskje ender jeg opp med å starte en gammel beskjeftigelse med å drive et reisebyrå, Lillegaard som i disse dager selger unna mange personlige eiendeler hun tok med seg på flyttelasset nordover.
– Noe er allerede solgt, men fortsatt har jeg en del bestikk, tepper, bøker, malerier og andre ting og tang som jeg håper å bli kvitt.
