Sykehusrevyen, 40-fjong og fin, klarte å skape en magisk stemning for de 800 i kulturhuset. Enkelte i publikum gispet etter luft da latterkulene rullet som verst.
Da avslutningsnummeret begynte, skrek det inni meg. Mer, mer. Det kunne da umulig å gått 90 minutter, hvordan var det mulig.
De sa de var amatører. Men hvor var amatørene?
Selvfølgelig satt ikke alle de 18 nummerene like bra, men helhetsinntrykket går i pluss så det holder.
Regien var stram og med svært få unntak satt replikkene. Hvem glemmer ikke Frank Nordlund og Arve Kristiansen spede forsøk på å redde liv, kampen i sandkassa om å få mest mulig til de tre sykehusene. I Narvik treng dem ikke så mye for de blør så sakte, mens Narvik hadde trumfkortet siden de faktisk kjenne styret. Eller Maria Normanns fortvilte forsøk på å skaffe hjelp da hun skal føde. Også kulturvisitten som etter hvert ble erotikkvisitten med Trond Ellingsen, Vigidis Hansen og Gunn Jensen leverte.
Direktøren og tromsømiljøet fikk naturlig nok gjennomgå, men de som fikk mest var de selv. Ironien satt løst.
Til slutt må Gunn Anita Vasshaug nevnes. Hennes sang og ikke minst stemmen var blant kveldens absolutte høydepunkt.
Det sier vel det meste når man morgenen etter våkner fortsatt leende til galskapen kvelden før.