Men Sørvika er mye mer. Ei gammel trekirke, en elveos som lukter av biologi som på en livlig måte er travelt opptatt med å dø og forråtne. La oss håpe ingen noen sinne får lov til å fylle ut den livlige brakkvannsgrunna som ligger der midt i tidevannspulsen, men at den i stedet blir spilleplan for forskere fra første klasse i barneskolen og helt opp til universitetet. Ekte, opprinnelig fjære er som kjent utrydningstruet i et land der veivesenet ser det som sin oppgave å asfaltere nærmest mulig vannkanten - og helst godt uti skvalpet.

Sjekk flere ørnebilder!

Ørna nyter synet av frodiggrønne tepper saftig hå, lagt i planmessig uorden der blant boligrekker, bak en skole, langs veier, rundt en gravlund og ut over Jernneset og Halsebønesset der ute mot det indre av Vågsfjorden. Andreslåtten er forlengst et faktum, utført av en enslig travel bonde.

Bygda ligger bare omtrent 17 minutters kjøretur sør for byens sentrum, men Sørvik har skapt egentyngde som kulturelt sentrum, der visse musikkformer fikk grobunn, uanstrengt side om side med gruoppvekkende gode utøvere av klassiske idrettsgrener som langrenn og fotball.

Men nå altså: Ping! Og hvite , flyveballer. Golfdrømmen. Tenkt lagt i den høyre delen av ørnas blikk, både på øversiden og nedsiden av hovedveien, selveste Riksvei 83, blindtarmen som binder byen til den øvrige verdens veinett. Åtte år har snakket vært snakk, og sakte, men usikkert, begunner drømmen å få tangible konturer. Med en masse kanskje, hvis og muligens ser golfbanen om ikke lenge lyset av en vakker dag.

Den som kommer hastende fra byen - eller mot den - og i stedet for å rase forbi svinger brått av og opp veien mot Sørvikmark, Storjorda, og til slutt havner i Straumsbotn, kan belage seg på å få sett ikke så rent lite vakkert av verden. Tyttebæra har tøtsja frost, og syder av sødme. Rypa spiller sitt hysteriske repertoar «k-pau, k-pau!», og «ka ke ke-ke-ke-ke-kekekekeker!» Vinterstid har området det fineste skiterrenget heromkring akkurat som alle steder heromkring har - og et herlig løypenett.

Veien som slanger seg oppover liene er forresten ingen vei. Nei den er ei gate, spesifikt benevnt Gate 1490 på kartverk.

Rett nord for det største vatnet på Norges største øy, Storvatnet, bytter Gate 1490 navn til Fylkesvei 14. Pass på da! Kan hende står du med minst to hjul innenfor grensa til kommunenabo Kvæfjord.