Her var folk i full gang med bosetting, fiske, jordbruk og sivilisering på ei tid da det kanskje ikke fantes så mye mer enn villbjørk og gråmåse her nord.
Og en grøde fisk. Og hval. Sel. Og ledig, ubrukt land (som vi nå for en stor del har gjort om til ubrukte sykkelveier - men det er en annen sak). Og langt mellom naboene, og veivesenet var en ennå udrømt tanke.
Mulighetenes land! Og hit rodde modige folk med håp om framtid i blikket, virketrang i armene og finesse i fingrene.
Da formødrene - det var som kjent damene som rodde den gangen ja - knapt hadde kvittert for Gressholman på nord, fikk se Rogla ligge så åpent og innbydende saftiggrønn en septemberlørdag kanskje det til og med var, der i synkverven, kommanderte de øyeblikkelig kursen mot sørvesthjørnet, den lille lune vika innafor Langedraget, det trange sundet mellom land og holme. Det var bare å vasse i land, tenne bål og sette på kaffelars. De var kommet hjem.
Folk med opphav på Rogla hevder med stram stemme at øya kan ha vært noe av det tidligst siviliserte i det som etter hvert skulle bli Harstad kommune. To jernalderfunn på den lille øya yter støtte til et proklama om tidlig bosetting, vi snakker kanskje om atskillige hundreår før Kristi fødsel. Ikke for det, der kan ha vært folk før den tid i området, og da var de nokså sikkert bosatt på Rogla - og andre steder. Funn på Grøtavær og Stangnes fra eldre steinalder viser at her har vært folk før, og nå helt i det siste, etter at arkeologer har måttet gå opp traseen der den nye Hålogalandsveien skal ligge, er det gjort funn fra både eldre og yngre steinalder på begge sider av Tjeldsundet. Vi snakker om et skred av funn - hele 22 innafor Harstads kommunegrenser. De to eldre steinalderfunn er vokst til en hel katalog på tretten, og arkeologene har bare gjort stikkprøver ennå.
Vi kan regne med at da folk hadde bodd ikke så svært mange vintrer på Rogla hadde de kommet seg litt omkring, og mens de leita opp fiskeplasser, kanskje harpunert en sel eller to, så fant de fort folk andre steder, det er nokså sikkert.
Steinalder, jernalder kan vi gjerne kalle det, det var egentlig ro-alderen det var, uavlatelig og heile tida - riksveien var sund, fjorder og streder, altså vatn, og ikke støv og kantstein og dyr asfalt med bomstasjoner. Og enda i dag, hvem som nå ror, eller padler - eller seiler - forbi den lille, grønne flekken en ettermiddag med slik en usigelig høy, plettfri septemberhimmel som ørna har fanget i blikket på disse sidene, ja så er det likens. Det er nesten umulig å la være å kaste blikket inn mot de lune vikene, opp de slake engene forbi grenda med lavloftet nordlandsidyll, helt til den hundreogtre (på flo sjø) meter høye Gammåsen, som med et visst visuelt drama avtegner sin yppige kurve i sjøskapet, og i ørnas perspektiv hevder seg ikke så verst mot nabokommunen Ibestad, med sine fullstendig hemningsløse mengder fjellmassiver.