302 enslige asylbarn befinner seg på institusjoner rundt om i landet, vel vitende om at de har et midlertidig opphold som utløper på 18-årsdagen. At dette må oppleves som at livet er satt på vent, er neppe noen overdrivelse. I flere tilfeller har da også lokalsamfunn slått ring om ungdommer som står foran retur og en fremtid som kan oppleves som mer enn uviss. 130 av de 302 fyller 18 i høst og skal følgelig sendes tilbake til hjemlandet. Med noen få unntak dreier det seg om gutter fra Afghanistan. Ap varsler nå et forslag om asylendringer «så snart Stortinget åpner». Siktemålet er å redusere bruken av midlertidighet, altså å gi permanent opphold til flere mindreårige som etter gjeldende regler ikke fyller kravene til varig opphold.

For Ap er dette en oppfølging av en kamp partiledelsen tapte på landsmøtet i vår, der «asylopprørerne» krevde retrett fra et vedtak partiet var med på sammen med Sp og regjeringspartiene Høyre og Frp. Vedtaket innebar å fjerne det såkalte rimelighetsvilkåret som i praksis ga opphold til de fleste mindreårige som ellers ikke fylte kravene til asyl. Et kompromiss på Ap-landsmøtet gikk ut på å få innført et sårbarhetskriterium i regelverket.

I bakteppet øyner man også en valgkamp hvor venstresiden endte i en selvranskelse om sin egen mangel på et holdbart og tydelig asylpolitisk alternativ, det meste dreide seg om Listhaugs retorikk. Etter valgnederlaget kan en svekket Ap-ledelse regne med økt press fra de asylliberale delene av opposisjonen. I VG i går slår imidlertid Aps Stein Erik Lauvås tilbake mot et spørsmål om vi nå vil se en storstilt liberalisering av innvandringspolitikken: ”Nei. Nei, nei, nei, det må man ikke skremme med. Det handler ikke om det i det hele tatt”.

Også regjeringspartiene bør være åpne for å se på kriteriene for å sende hjem 18-åringer til krigsherjede land, og dermed på en ordning som setter unge liv på vent. Så får man jo se hvordan Ap utformer sitt varslede forslag. Men enhver justering stiller krav til balansering, ikke bare mellom ulike fløyer på eget landsmøte, men mellom åpenbare menneskelige hensyn og hensynet til å bevare – og derfor ikke uthule – selve asylinstituttet. Da ville reelle asylsøkere stå igjen som tapere.