På den annen side er det kanskje det som er spesielt med Nord-Norge - at vi har en masse byer med fjell og stup. Joda, et par andre steder i landet også, bevares. Men det er jo bare stein, skal vi ikke bli enige om det? Uryddig, klønete tilhogd gråstein, dramatisk utemmet og vilt henkastet, et skaperverkets roterom det skal ta millioner av år å få slipt ned og planert såvidt at det blir mulig å sette en potet.

Ørna glir over blanke, blå Kasfjorden, og har kammen av Aunfjellet - byens nærmeste fjellmassiv - langs nebblinja.

Der framme strekker Elgen seg, med Indre Elgsnes som en tommelopp-emoji ut i havet. Fraflytta og veilaust, kanskje et av universets stilleste, fredeligste sted, en ro det nesten bare er mulig å oppleve med paddel - eller til fots. Den dagen noe breiere enn en sti leder til Indre Elgsnes, er verden blitt et mer bråkete sted.

Lenger ut har noen slengt en neve stein og kalt det Grøtavær - vaktposten der ved avslutninga av Andfjorden og innseilinga til Toppsundet, ved foten av den skamaust høye tindeskauen på Grytøya .

Aller lengst ut ligger heldigvis Andøya, elles hadde vidskuet du ser på dagens ørneblikk fått selve den gretne Atlanterdrefsen midt i trynet, og så artig vil ingen ha det.

Men stein. Fra tidenes morgen klaget nordmannen ideligen på all stein som han så - om han aldri så mykje sin heim heve fenge, har han levert fotside diktklager over gråsteinen, vært haugtatt av steinrøysa, trolltatt av berget og slått i stein om han ikke kom seg hjem fra bryllupet før sola rant.

Det var før, og i eventyret, det. Nå er et nytt eventyr på gang, Askeladden heter fjellføreren, og nå er det toppturer og fjellfies alt handler om, og fjellmassiver er blitt til massevandring i fjellet. Som lemen, synes ørna, og betrakter stiene langs Aunfjellkammen rett nord for Kjeipen, en av de - unnskyld uttrykket - entry level-toppene i regionen. Den har alt - små trolltunger, lune lyngviker til å lande i og strekke på vristen etter en ikke altfor strevsom oppstigning. Og om det nå er vinter, sommer eller som nå, såvidt høstrødmende - er jo utsikta reint gull, som med rett grep og verktøy må kunne hamres ut av gråsteinen.

Hine hårde dagers diktere visste hva de snakket om. Vi har mer stein enn olje på den tynne landstripa vi har satt oss fast på. Kanskje er det ennå ikke så tydelig å få øye på hva vi skal foreta oss når vi blir tvunget til å vokse oss ut av fossilalderen. Men det må ikke forundre noen hvis det involverer en god del stein.