Hva sier den, Byen? Er lydsporet i takt med kroppsspråket, det store bildet av østvendt småby? Flokkens felles tumleplass, hvor initiativenes og framdriftsviljens signaturer framtrer, i mer eller mindre prangende utgaver. Noen bygg strekker nesa høyere opp i lufta enn røkla og vil sende signal: Her e æ! De er helt avhengige av den visuelle rytmen fra store og små blokker, vekslingen av tung lett lett, tung lett lett, høyt lavt lavt, og hvis de andre ikke var små og litt mer unnselige - elegante, for å si det slik - så ville ingen sett meg og min prunk. Funksjon veksler med forfengelighet i en ansamling hus i krets rundt det innerste av en blå fjord, dessverre full av mikroplast, men det - hm - tenker ikke så mange på, denne seinsommerlørdagen som stråler ned over denne arktiske plantasjen av ideer, aktiviteter, utpust, handhils, summende samtale, hei og hadet, og småstress for å rekke inn mot helgdasgfreden.

Noen skuffelser, men et og annet yess, har du pinade sett, gikk ikke dét forbanna bra, da! Noen langhuskede opplevelser. Bypuls. Småbypuls, javel. Men bypuls likefullt

Lørdag. Lørdag for akkurat ei uke siden, for å være presis. Vindstille. Til venstre har en maritim krushund rekt inn i havna og slengt tampene i land, og sendt en grøde turister etter. De kaster ikke så mye som et øyelokk på det kommunale nybrottsprosjektet mellom Larsneset og Pir 4, hvor nytt land blir lagt til kommunens areal. Der skal det snart opp en plastringsmur. Med nye steiner, til svimlende priser, sjøl om det ligger minst to perfekte murer lenger inn, som man ganske enkelt kunne ha gravd opp og gjenbrukt.

Oppover åsene skyver bebyggelsen skogkanten stadig lenger oppover, og hullet i Normannsgate er tettet av noen prektige verandaer. Enda noen bopeler i Byen har fått sin Utsikt. Men tross voksende bebyggelse, holder rådhusets kassegråne, Harstad skoles debbelsymmetri, og Punkthusets grønne - eh, ereksjon - et jerngrep på bildet av ås-panoramaet.

Sentrum kryr! Midt inne blant takene stiller Bakgårdsfestivalen inn lydkanonene sine på tredje dagen. Gjestehavna slår bul på seg. Ute langs moloen, byens nye ruslesti, flaneringsgate, kroasett, kall det hva du vil, venter regattaklare seilbåter på noen svikefulle vindpust, som skånselløst uteblir, de er ute i havet og henter tilfart for å suse inn fjorden dagen derpå. Det blir dessverre klar beskjed: Moloen funker bare sånn passe mot en nordøst som klasker på, både for de som ligger ute og de som gjester lenger inne, ved gjestebryggene.

Det komplette bybildet mangler bare Anna Rogde, Grytøy, og en skokk andre klassikere.