Vi tør beskylde Harstads folkevalgte for å være altfor smålåten i flere sammenhenger. Men nå er det på tide å reise seg og slå neven knallhardt i bordet.

I går brakte Harstad Tidende en nyhet som for mange kom som lyn fra klar himmel. I alle fall fikk flere av Harstads mest toneangivende politikere hakeslepp da fylkesråd Ivar Prestbakmo (Sp) innrømte at den storstilte kollektivsatsingen i Harstad er utsatt til 2020. Harstadpakken, som skulle gi byens innbyggere en historisk buss-satsing fra 2. oktober i år, fremstår derfor mer og mer som en ren bilpakke. Fra før har den tungt markedsførte miljøprofilen fått seg en nesestyver ved at pengebruken på Sama-rundkjøringen stakk kjepper i hjulene for gang og sykkelstien fra Kanebogen til sentrum.

Nå må kalddusjen skrues av, og i fortsettelsen holder det verken å være overrasket, indignert, skuffet eller rystet. Frps Eivind Stene kan gjerne si «hva var det vi sa», og Aps Kari-Anne Opsal må gjerne kreve alle svar lagt på bordet. En varslet interpellasjon fra SVs Johnny Kristiansen er også på sin plass.

Men denne melodien har vi hørt før, og reaksjonene på at nok et hjul i veipakken er punktert, minner mistenkelig om harmen som oppstod da «kostnadssprekken» i veipakken ble gjort kjent. Og vi husker fortsettelsen. Forklaringen ble mottatt med nikk, kneppede hender og lua i hånden.

La ikke denne saken bli en blåkopi. Nå må et samlet politisk miljø si klart ifra om at det ikke lenger er akseptabelt å bli herset med. Det blir verken bussruter eller gang- og sykkelveier av å si «javel, herr fylkesråd».