Overgravd sammen med mye annet avfall, Alt annet avfall faktisk, som den voksende Byen produserte i løpet av et par tiår.

Det prektige lille småbruket litt i utkanten av byen, ble kirkegård, gravsted for tyve års potetskrell og pølseplast. Tyve års dekkskift, to gang i året. Tyve års rester fra maling, skuring, spikring, oppussing, spising, sløying - nei kanskje ikke så mye sløying forresten - men husholdningsavfall og juletrebelysning, knekte kontorstoler, kjøkkeninnredninger, bindtykke bedriftsregnskap, slitne klær og sønderslitte gummifotballsko - kort sagt alt resultat, alle rester av all tenkelig menneskelig og samfunnsmessig aktivitet, funksjon og prosess - havna på dongen. Der ble de maskinelt begravd, om de så var en flosshatt, eller et damebind, side ved side.

Også, skal det vel innrømmes siden foreldelsesfristen ganske sikkert er utgått, usolgte aviser, blader og magasiner - jada, til og med kulørte herremagasiner. De lå, på bestemte ukedager, strødd under utover det som nå er knehøy, knallgrønn eng, tilgjengelig for måser og gutteramper, en kort stund, før de ble valsa ned av den million tonn tunge kompaktoren med lange tenner, som prusta rundt på området og presset lufta ut av søppelsekker, som overga seg med trøtte små ’puff’, idet de ble skinnflate.

Så, noen lass grus og jord, og så - kompaktoren nok en gang. Måsene samla seg i hysteriske flokker. Guttan ble jaga, og måsen tatt med dynamitt - ble vi fortalt. Det var kanskje bare skryt.

Sånn gikk nu dagan, og det skulle vare fram til midt på åttitallet, siden begrepet resirkulering vant såpass fram at man ble litt flau i politikken, i alle fall den dannede delen. Byen demret i erkjennelsen av at fyllinga i Hagan kanskje var en riktig dårlig ide, nesten like dårlig som fyllinga på Seljestad, som den hadde avløst. I årevis etter nedstenging rant farget væske ut iSølvskeivågen like ved - til venstre i ørnas blikk, hvor sakesløse barn badet i frydefull uvitenhet - og det rumler stadig i magen på fyllinga. Det lever under gresset. Daglig brennes metangass av, og noe tomtegraving kommer neppe på tale før prosessene har gått sin gang. Forsvaret øver så lenge!

Hva skal vi med, kan man undres, med det lille fjellet Byen bygde i Hagan? En nytt boligfelt? Dermed gikk ytterligere fem år med søppelsonisk hastighet, før naboer i Hagan fikk skikk på saken med landets skarpeste skodde advokat i arsenalet. Da var det slake dalsøkket fra hovedhuset i Rogdeegården og ned mot sjøen fylt til randen, en land-kul hadde oppstått, og det er engteppet over den kulen ørna titter ned på, på sin flukt nordvestfra og inn mot sentrum. Fra innsida av husklyngen over masteskogen lar vi oss fortelle at patriotismefaktoren er eksepsjonelt høy - de som bygde på åttitallet bor der stort sett alle som én - ennå.

Kan man kanskje skjønne, motgang kan som kjent skape sterk sveis.