Tobarnsmor Monika Salvesen sin hyllest til ansatte ved Hagebyen barnehage i Harstad er, per fredag morgen, lest av over 47.000 personer på ht.no. Over 2.000 har klikket "liker" på Facebook-siden til HT og saken er delt nesten 500 ganger.

Siden den ble publisert tirsdag 8. august, har den vært mest lest på ht.no, time etter time, dag etter dag. Selv Arctic Race-stoff har ikke sjans mot den…

Vi måtte snakke med forfatteren av innlegget og spørre hva som har skjedd.

- Herregud. Dette ble veldig mye større enn jeg hadde tenkt. Jeg tenkte at saken kunne komme på trykk i Harstad Tidende. Så kunne kanskje de ansatte klippe den ut og henge opp på pauserommet, som en siste hilsen fra oss som nå er ferdige med barnehagen, sier Monika Salvesen, som er mor til Joel (6) og Adelin (8).

I innlegget skriver hun blant annet:

"De har stått der, år etter år, de samme damene. I mange tusen timer. Vi er nå ferdig med de viktigste årene i ungenes liv."

Og, kanskje det sitatet som har truffet best:

"Du må holde ham inntil deg! Hold ham inntil deg."

Dette sitatet kom fra en ansatt i barnehagen etter at mamma Monika og minstemann hadde en stri turn på morgenen med stress, gråt og fortvilelse en svart januarmorgen i Harstad.

Monika tror det er akkurat denne episoden, ordene, som har beveget mest. Kanskje fordi alle som har hatt barn i barnehage har kjent på denne sterke følelsen sammen med de små.

- Hva ord kan gjøre! Jeg er rørt, folk er rørt. Venner takker meg. Mennesker jeg knapt kjenner kommer bort til meg og gir meg klem. Det er så mye kjærlighet. Det er noe som har truffet oss rett i hjertet, sier tobarnsmammaen.

At så mange har lest saken, viser at den er delt langt utover Harstads grenser.

- Jeg ser i kommentarfeltet til HT at foreldre og ansatte i andre barnehager stemmer i. Teksten er nok ganske universell, selv om den egentlig bare var ment som en hyllest til Hagebyen.

- Det er fint at jeg har gitt litt varme ut. Det er så godt at noe så positivt skulle treffe så bra, sier Monika Salvesen.

I fall du ikke fikk det med deg, her er hennes skrift til de ansatte:

"Svart januar har lagt seg over Harstad by, det er tidlig mandag morgen, kunne vært hvilken som helst mandag, ubarmhjertig kald og mørk, som bare januar kan være. Som vanlig har vår tobarnsfamilie det alt for travelt, det går for sakte, vi skal av gårde til jobb, barnehage og skole og klokka tikker.

Men minstemann vil ikke. Det er ikke helt uvanlig, men i dag vil han ekstra ikke. Han gråter og nekter å røre på seg, borer seg ned i sofaen, han glir ut av armene mine, skriker og nekter, og vi har ikke tid. Som mange ganger før putter jeg ytterklær i en pose, holder ham fast før jeg får trykket ham inn i bilen, fremdeles febrilsk skrikende. Jeg har gråten i halsen, det er for mye nå. Jeg kommer meg ikke på jobb i tide. Jeg kjører de 30 metrene ned i barnehagen før jeg får dratt ham ut av bilen fremdeles i vill skriking. Jeg har ikke tid og snart rakner det for meg. Han skriker, skriker og er helt gele når jeg forsøker å slepe ham inn i avdelingen samtidig som jeg henger fra meg ytterklær og skifteklær, jeg er alt for stresset og fortvilelsen øker parallelt med klokka. Plutselig står et menneske foran meg.

"Du må holde ham inntil deg!", Det er Else, en av de ansatte i barnehagen.

"Hold ham inntil deg".

Alt stopper liksom opp. Jeg glemmer klokka. Jeg setter meg ned, tar ungen på fanget. Jeg holder ham fast til han er stille.

For det ble sånn for meg med damene i Hagebyen barnehage, jeg vet ikke om jeg hadde klart meg uten dem disse årene. De har stått der, alle fire årstider, de samme damene, år etter år og tatt i mot oss. Hver eneste morgen, på'n igjen, uke etter uke, måned etter måned står de der og tar i mot ungene våre, alle sammen, kler på dem på kaldeste vinteren, kler av dem, mat, omsorg, allmenndannelse, ro, tid. God tid! De har gått turer, overalt i nærmiljøet, nærmiljøet er saumfart og hver stein i Trondenesfjæra er snudd. Tenk at de orker, tenk at de gjør det med glede. De feirer hver bursdag med frukt og sang og oppmerksomhet for bursdagsbarnet, nesten 50 bursdager i året og de trives med det. Jeg har ikke kunnet takke dem nok. På et tidspunkt skrev jeg til Marianne B. og takket henne for kommunale barnehager og den fantastiske jobben de gjør. For det har ikke alltid vært lett, men de ansatte har sett oss og de har sett gutten vår. Else, Evelyn, Marit, Eva, Grethe, Vibeke og Inger, alle de andre i barnehagen. Og Birgitta og Ingunn for ekstra hjelp når vi trengte det.

Det er bautaene i Hagebyen barnehage, og jeg vet ikke hva det hadde blitt uten dem. De har stått der, år etter år, de samme damene. I mange tusen timer. Vi er nå ferdig med de viktigste årene i ungenes liv. I både gode og vanskelige perioder har barnehagen vært vårt anker, vår sønns anker og andre hjem, trygt og godt, og har de jammen ikke sørget for hans sterke følelse av å bli sett og å mestre.

Jeg har ikke kunnet takke de ansatte nok, men jeg velger å snakke frem en av våre viktigste yrkesgrupper her, jeg vil at verden skal vite det."

Hilsen Monika Salvesen, mor til Joel (6) og Adelin (8).