«Nå begynner det å svinge i havna», sa ordfører Marianne Bremnes da hun for en drøy måned siden forestod den offisielle åpningen av moloen i havnebassenget. Utsagnet kan trekkes enda lenger, for den 250 meter lange bølgebryteren er også et vesentlig årsak til at det også svinger litt mer i sentrum.

Det var ikke hovedintensjonen, men den langstrakte kaia har rett og slett blitt en attraksjon for så vel fastboende som tilreisende. Man kan vanskelig ta en spasertur langs havnepromenaden uten samtidig å ta en avstikker ut på 250 meter forseggjort, grå flytende betong. For bare å rusle, eller for å gå på oppdagelsesferd – i den forstand at vi nå har fått mulighet til å betrakte byen fra en ny vinkel, og fra et nytt perspektiv. Havneterminalen, universitetsbygningen, Kulturhuset, Statoilbygget, sveitserhusene i åsen og grafittikunst på godt voksne murvegger: Med moloen har vi nå fått sjansen til å studere byen fra Vågsfjorden fra sjøsiden. Uten båt.

Et livskraftig bysentrum er avhengig av at det skapes aktivitet i sentrum. Det flytende betongelementet er et bidrag i så måte. Det gir byens innbyggere enda en grunn til å ta turen inn til byen, og det har Harstad, når sant skal sies, et akutt behov for.

Ett spørsmål melder seg raskt når vi etter kort tid ser at den nye «installasjonen» har blitt en attraksjon. Kan dette utvikles ytterligere? I så fall hvordan? Ja vel, skal det etter hvert komme benker. Men det kan gjøres mer. Mye mer. Hva med å la moloen bli et utgangspunkt for ulike vannaktiviteter. Mange byer i landet har for eksempel utleie av trøbåter. Ville det ikke vært ganske stilig og sjarmerende å tråkke «Stien langs sjøen» sjøveien ut til Trondenes i en pedaldrevet båt, uten risiko for å bli kjeppjaget dersom du skulle være uheldig å komme litt for nær Esso-tomta som fortoner seg som en gordisk knute.

Spørsmål nummer to: Kan moloen trekkes inn i det pågående prosjektet Kunststien langs sjøen? Og i så fall hvordan? For det er ikke gitt at betong må være kjedelig grå. Vi kjenner til nabobyer som er malt blå, og Rikard Kaarbøs plass fikk en gulfarge som i utgangspunktet ble latterliggjort. Men så ble gult plutselig ganske kult. Det handler om å se mulighetene, men mest av alt handler det om innstilling og mot til å våge å gjøre noe nytt.

Det er en kjensgjerning at aktivitet avler aktivitet. Det som har skjedd i sentrum nå er en god start, men på langt nær nok til å holde trøkket oppe på hverdager og de 49 helgene hvor vi ikke har Festspillene og Bakgården.

Grottebadets daglige leder har allerede lansert idéen om en badelekter med oppvarmet svømmebasseng i havna. Dette er en idé Harstad Tidende har bejublet, rett og slett fordi den vil være en attraksjon. Vi har også tillatt oss å bringe til torgs idéen om en kunstfrosset skøytebane i Generalhagen etter samme modell som det som er gjort i Larvik. Her rapporterte næringslivet om en omsetningsøkning på 15 prosent etter det første året, rett og slett fordi dette er en aktivitet. Ikke bare for dem som vil gå på skøyter, men også dem som vil ta turen til byen for bare å være nysgjerrig.

Og det er litt av denne effekten vi ser med en 250 meter betongvandring i Harstadsjøen. Byens innbyggere snakker om den, og mange finner den attraktiv nok til å ta byen mer i bruk. Derfor er flytemoloen i havnebassenget noe av det beste som har skjedd i sentrum på svært lenge.