Susanne Sundfør holdt på å slå gjennom i 2007 da hun spilte på det Festspillene kalte «Ungpikeaften» sammen med Ingrid Olava og Christer Alsos i Nordic Hall. 10 år senere inntar hun Storsalen foran 1.000 mennesker, også denne gangen uten band.

«Dear John» fra hennes første plate starter det hele, neddempet på piano. Mellom låtene snakker hun litt til oss, men sier unnskyld for at hun ikke er så god på småprat.

Jeg er uenig. Sundfør skulle gjerne ha snakket mer i pausene, for når hun først sier noe er hun sjarmerende og ekte.

Mange pauser

Etter hvert skulle jeg ønske at vi var i et mindre lokale. En solokonsert i Nordic hall er noe annet enn å stå alene i Kulturhusets storsal. Når du ikke har en drikke i hånda eller folk det er naturlig å snakke med rundt deg, varer pauser, instrumentbytter og gitarstemming ekstra lenge i storsalen. I alle fall når artisten ikke er så glad i å snakke.

Etter fire fem låter, flere fra den første plata og én helt ny, beveger Sundfør seg til gitaren. En lang seanse med stemming følger før vi får høre den nye låta «Sound of War».

Spredte tanker

Jeg hadde gledet meg til Sundfør kom fram til det elektroniske pianoet, instrumentet hun brukte for 10 år siden, men litt skurr i de mørke lydene på vakre «Torn to Pieces» overrasker negativt. Er lyden litt for høy?

Tankene som går litt hit og dit, kanskje resultatet av en litt flat konsert. Ville det hele blitt bedre med band?

En dansende Sundfør med tunge beats og gode musikere med på laget er utgaven jeg foretrekker. Den rolige Sundfør funker også fint, men kanskje ikke her, i denne store salen.

Så kommer låtene som «When», hvor musikken igjen opplsluker meg. Men litt for ofte føles det som Susanne Sundfør har en vanlig dag på jobben. For oss publikum er det godt nok, men det når aldri de store høyder.

FULLSATT: 1.000 publikummere tok seg tid til å se artisten i Harstad kulturhus. Kanskje skulle konserten ha foregått et annet sted. Foto: Øivind Arvola