Hjelp fra oven

Møte i fjellet: Politiet på skuterjakt i fjellet. Hyggelig, når alt er på stell, konstaterer artikkelforfatteren. Arkivfoto: Jens O KvaleFoto: Jens O. Kvale

- Jeg hadde lenge hørt lyden av helikopter og det er jo slett ikke uvanlig. Nærmere og nærmere og der var maskinen på vei mot Jonsheimen, trodde jeg.

LESERINNLEGG:

Her om dagen ringte jeg en gammel god venn og «gratulerte» han med hans nye liv som pensjonist: Fortalte om dagliglivet her nord og blant annet om en helt spesiell opplevelse. « Dette må du skrive om i avisen» , sa han. « Det er for sent, altfor sent «, svarte jeg. Jeg skal fortelle deg at i de mange år i dette yrket har det vært ikke helt gode opplevelser. Det må man forvente, men å bli skjelt ut, ja sogar truet på livet er sterke saker.Vi er jo som alle andre bare mennesker av kjøtt og blod . Jeg tror din historie vil bli tatt godt i mot og gi glede og inspirasjon i det daglige arbeid som til tider kan være svært krevende. OK, men spørs om avisen tar det inn.

En lørdag formiddag i april startet jeg snøscooteren, festet sporplogen og ferden gikk inn i den vakre dalen vår som vi er så glad i. «Lykkelig er det folk som har en slik dal,» sa Sigrid Undset da hun sammen med sin gode venninne Asta Kristiansen, kjent Harstad-dame, besøkte reinsamen og den «landskjente» helbrederen Anders Huuva. Sola skinte fra skyfri himmel, som vi skreiv i stilene på barneskolen. Konsistensen på snøen var helt ypperlig, så det ble et fast fint spor. Ingenting er vel finere for skientusiaster enn å bare gli og gli med veksling av diagonal, dobbeltak med og uten fraspark, føre tyngden fra side til side, akkompagnert av heftig orrespill. Pompøst ordgyteri sier du kanskje, men jeg tro mange sier seg enig.

Helt inni i botnen av dalen er veien smal og det danner seg gjerne en «høy» rygg på midten. Vet ikke helt hva som skjedde. En kombinasjon av sterk sol i ansiktet, uoppmerksomhet, men plutselig var jeg utfor veien. Litt høyere fart og det kunne gått riktig galt. Stod til midjen i løs snø med scooterfronten rett mot himmelen. Måtte ha hjelp, ringte en kamerat og han ba meg slappe av og nyte sola til han kom.

Jeg hadde lenge hørt lyden av helikopter og det er jo slett ikke uvanlig. Nærmere og nærmere og der var maskinen på vei mot Jonsheimen, trodde jeg.

Det kom tilbake, tok en liten runde og gikk inn for landing litt lenger ned. Jeg begynte å ane at de fattet interesse for min «ringe» person og gikk dem i møte. De var tre, to menn og en dame. «Er det politiet,» spurte jeg. ( Var det ikke et lite «snev» av skjelving i stemmen min? ) Helt ubegrunnet. Alle papirer er i orden. «Ja, vi kommer fra politiet.» Tre smilende personer som med utstrakte hender, hilste og presenterte seg. Var disse noe å være redd for. To kraftige flotte karer og for å si det rett ut: En skikkelig pen dame. Tillat meg en lite digresjon.

Skjelving i stemmen, sa jeg. Kanskje ikke så rart. I min barndom var respekten for lensmannen, distriktslegen og sognepresten større en stor. Kan huske hvor forundret vi var når store, sterke mannfolk med den største, ærbødighet hilste og bukket dypt når nevnte personer kom gående fra Laukvika der båten fra Lødingen lå ved kaia. «Nu kjem lensmannen» for å sitere Tande P. Vinmonopolet, dengang var bare et navn. Ingen hadde råd til slik luksus. Så noen «susere» stod det både her og spesielt møkkerkjelleren var et velegnet sted, varmt og godt så her måtte det foretas en rask forflytning til faren var over. Nok om det og tilbake til virkeligheten.

Mine «tre venner» gjorde jobben sin og jeg var glad for at alt var i orden.

«Så var det scooteren. Den skal opp», sa de og så satte de igang. To sterke menn skuffet opp mengder av snø på et øyeblikk og piloten som også var «scooterekspert» fikk den opp av «krateret» med største letthet og jeg fikk et «lynkurs» i hva jeg skulle gjøre i en eventuell lignende situasjon. Munter passiar og latter, ja tilslutt fotografering. Ikke til å tro.

Litt vemodig og «fattig» stod jeg igjen da maskinen lettet og de tre som kom fra Narvik politikammer dro på nye oppdrag.

Snakker om flotte mennesker. De er en pryd for sin stand og selvfølgelig ikke bare de tre fra Narvik, men et samlet politi fra det ganske land som vi skal være glad og stolt over.

Harstad Tidende skriver i en utmerket leder 19. april om scooterføreres forhold til lover og regler som er satt for ferdsel i utmark og det å respektere dem som er satt til å kontrollere atferden. Politi og Statens Naturoppsyn får så hjelmen passer, som det står. Etter min og sikkert manges mening er det helt ille at politiet skal bli «angrepet» for at de er pliktoppfyllende i sitt arbeide, men slik er vi «menneskebarn». Vi må ha noen som passer på oss og når det skjer som i dette tilfelle blir vi forbannet og direkte ufin både i skrift å tale. Jeg gjentar og nå med stort alvor. Vi har et utmerket politi som jeg håper får de beste økonomiske rammer, flere stillingshjemler og gode arbeidsvilkår som vil komme oss alle tilgode. Takk for at vi er så heldig å bo i dette flotte landet og blir så godt tatt vare på og det skal politiet i høyeste grad ha en stor del av æren for.

Mer å lese på ht.no:
Leses nå:
Nyheter

Her er Festspillpilotene

De seks harstadværingene som skal bryne seg på kunst og kultur er klare.

Inviterer til Lucia-tog i sentrum

Camilla Johansen har fått med seg næringsdrivende i Storgata på å skape litt ekstra god stemning på Luciadagen 13. desember.

– Åsegarden er perfekt for flerbruk

Lanserer idé om nytt lokalt Idretts-Mekka

– Idretten er utålmodig

Idrettsrådet ber Harstad kommune om å få opp farten.