Han kan ha forsøkt å snike seg inn på en hysterisk vaktsom storspovemamma med reirplass gjemt i knehøyt gras.

Ørna flyr inn mot Nergårdshamn, tidligere hovedstad i sagakommunen Bjarkøy, nå en historisk briljant i Harstad kommunes rikholdige øyrike.

Her finner du alle bildene fra ørna

For tusen år siden kan det ha sett noe annerledes ut, junidagen kan ha vært varmere. Mer varmekjære planter ville spruta opp fra børig matjord over gammel havbunn, en botaniker - muligens vel optimistisk - fortalte en gang at hvis vikingene hadde vært litt mindre brå i snuan og litt mer om seg i kulturelle kretser der sør i suijnnan, kunne de tatt en høyfjellsvinranke i baklomma, og muligens ha klart få den til å la være å fryse i hjel mens den stakk røttene dypt ned i gammel havbunn og sugde opp aromater fra et mineralrikt korallskikt.

Forunderlig lite av synlig gods finnes som minner om posisjonen Bjarkøy har brent inn i den norske dannelsen. Ei støtte. Noen skilt om nausttufter. Det kan bli mer. Det er plass til mer, for å si det forsiktig.

Men tida rusler og går, og Tore vokser seg brei og durabel. Det går ennå ti-tolv år før Norgeshistorien begynner å stramme slektsbånd og æresfølelse rundt den mektige Hunden. Han var mye på rek og raid i nord og i sør, likte konger der sør mindre og mindre. Skjebnen fanger han til sist inn, og hauslenger ham inn i en skjebne som i dramatiske vendinger sammenfaller med den utvidede ideen om en nasjon Norge. Resten er historie som kjent, og snart altså jubileum. Bare tolv år til. For tidlig å spørre om noen har en plan?

Kan man tillate seg å anta at høvding Hund ville ha snøftet forarget over hvordan Hålogalandet hans ser ut i dag? Delt med ei fylkesgrense som alltid har vært fullstendig tøvete, og bare blir enda mer fjantete med den nye regionreformen.

Men når høvdingsinnet har lagt seg, og Ranveig kanskje flir ham et krus mjød nede i støa, kan Hunden ha kjent på bjarkøyfølelsen, akkurat det samme lugn, og den milde fantestemning helt ordinære båtfolk i dag kan oppleve, etter å ha ha surfet på gammelsjø fra selveste Andfjorden og glidd forsiktig inn Sundsvollsundet fra nord, smilt forbi et panisk kjærlighetsfebrilt krykkjeberg som har samtlige klør og nebb ute. Etter en stund er det å svinge mot den sida styrbordet i et vikingskip er montert, forbi det uskjønne, men sikkert lønnsomme, natursåret grustaket har etterlatt seg, og slaide over bayen og inn i Nergårdshamnas favn. Der brenner ettermiddagssola øyenbrynet under hattebremmen mens en tamp lander på gjestebrygga og man er fast - i Hundens verden.

Så kan man tenke på at rett der inne, bak naustene, om en ti-tolv år, er det tusen år siden noe viktig skjedde i landet. Som på mange måter begynte her.