Den andre? Bergselva, sjølsagt.
Men Botnelva altså. Mye av den puster frisk luft ennå, men holder vi farta opp nå, klarer vi å bygge inn hele lengden på kort tid.
Hva skal han da skrive, Hall-Hofsøen. Harstad, byen mellom Bergselva - og et rør?
Men enn så lenge kan floden følges med pekefingeren. Let den opp midt på bildet omtrent. Den har henta rennefart litt ovenfor der skiføret i disse dager motvillig trekker seg tilbake, kanskje helt oppe fra Grønnkollen, Musvannet og Pevannet. Ikkeno pipling nå! Sånn ja, god bøy i knærne nedad fjellet, før floden splæsjer, litt ekstra smeltesvett fossende denne soldirrende junidagen (tror pinade han kan ha vært en fir’ fem seks plussgrader), ut mellom Landsåsen og Svartdalsåsen.
Ikke før ute i friluft, så dykker den gjennom veien og skjærer ei våt reim nedover, den åler seg mellom hus, hopper så skummet skvetter over ei steinur, freser forbi alle kirkene som ligger strødd nedover Botnveien. Det går stokk over steinur, gjennom noen hager, forbi ei nedlagt matbu og under et veikryss, noen møbler og malingsspann, før floden flater føyelig fint ferdig ut og ender i en liten andedam nede i Leiren, som Harstad Tidende kalte rekkehusene de eide i Nerbotnveien i hine håpefulle dager. Og så - et siste kast under hovedinnfartsåra og plask ut i friheten, bare for å få salt i kroppen og gjøre frosten en ekstra tjeneste når vinteren kommer og skal herje med innefrosne småbåter.
Ørna svever omtrent rett nordover, i lav høyde over boligfeltet noen har hengt fra seg ytterst frampå kanten av Ramneberget. Stortuva henger rett ned under klørne. Bak skrenten treffer synet terrassebyens hovedinngang, i et øst- og sørvendt stor-amfi du knapt finner maken til. Alt i nær kontakt, himmel henger fast i fjell og hav - og dermidellom bor det folk.
Navnet ringer en smule paradoks, men det er ikke mange her i Harstadbotn som har problem med utsikten.
Småblokkene, rekkehusene nede i venstre øyekant, skal være blitt reist for en håndfull tiår siden, av Kaarbøverkstedet, i en tid da det var skrikende behov for lyndyktige sveisere, dreiere, maskin- og båtbyggere.
De siste årene har boligfortetninga skutt fart, men eneboligene ligger fortsatt i passe armlengdes avstand fra hverandre, som gir mang en plass til noen render potet, jaja, hvis nå telen er ute av jorda før skiføret kommer krypende ned fra de evige hvite tinder igjen.