59 år gamle Karin Stien Johnsen er fortsatt opprørt og fortvilet over måten koordinerende enhet behandlet familien på.

Omgitt av fremmeder

– At mamma døde på et fremmed sted, omgitt av bare fremmede oppleves fortvilende. Vi er en familie som alltid har tatt vare på hverandre, men vi rakk ikke fram til mamma før hun døde, sier Johnsen.

3. desember i fjor døde moren på sykehjemmet på Bjarkøy. Familien hadde tryglet og bedt om at moren ikke måtte sendes fra Harstad til Bjarkøy, men de vant ikke fram. Moren hadde ingen kjente på øya, og det var vanskelig for pårørende å reise ut til øya etter arbeidstid.

– Beklager, vi har ikke ledig plass i Harstad, var eneste svaret vi fikk.

Moren bodde i omsorgsleilighet inntil hun i 2016 ble stadig mer pleietrengende. En dag veltet rullestolen og moren fikk et brudd i ryggen. Dette i tillegg til flere andre sykdommer, førte til at moren ble innlagt på sykehuset. Deretter ble hun overført til Helsehuset og senere til korttidsopphold på sykehjem i Melvika.

Utmattende

– Prosessen med å levere søknader om kortidsplass og senere fast plass, var utmattende. Vi var i kontakt med koordinerende enhet på telefon, mail og vi hadde møter. Vi opplevde liten forståelse og empati fra saksbehandlerne. De gjentok hele tiden at det ikke fantes ledige sykehjemsplasser. Vi følte ikke at de hjalp oss for å finne alternative løsninger, forteller hun.

Etter at korttidsoppholdet i Melvika var endt, fikk moren tilbud om langtidsplass – på Bjarkøy. Hun kom dit 31. oktober.

– Vi følte oss presset til å ta imot plassen, men søkte samtidig om overflytting til sykehjem i Harstad så raskt som mulig.

Det var slitsomt for barna å besøke mor på Bjarkøy.

– Vi måtte over med to ferger, samtidig skulle det klaffe med fergetider for å komme til og fra. Når vi først kom, måtte vi være der noen timer før vi kunne ta neste ferge hjem. De lange besøkene ble slitsomme for mor, sier hun.

- Hjerterått

25. november ble moren alvorlig syk. Hun ble fraktet til sykehus med ambulansebåt. Legene forberedte de fire barna på at mor kom til å dø..

– Vi besøkte henne hver dag på sykehuset. Jeg var hos mamma på formiddagen og ettermiddagen mandag 28. november og fikk knapt kontakt med henne. Det var siste gang jeg så henne i live, sier Stien Johnsen.

Det som skjedde dagen etterpå var at sykehuset vurderte moren som utskrivningsklar. De kunne ikke gjøre mer for henne, og hun måtte ut.

– Jeg tryglet koordinerende enhet og sykehuset om at mamma måtte få bli i Harstad slik at vi kunne være sammen med henne. Vi ble totalt avvist, og onsdag ettermiddag ble mamma sendt tilbake til Bjarkøy. En sykehuslege ringte koordinerende enhet i et forsøk på å hjelpe oss, men uten å lykkes. Vi møtte null forståelse, sier Stien Johnsen.

Ansatte på Bjarkøy sykehjem var overrasket over at den alvorlig syke 85-åringen kom tilbake til øya, forteller hun. Da pårørende snakket med tilsynslegen fredag 2. desember, fikk de beskjed om at hun trolig ville dø i løpet av helga.

– Lørdag morgen skulle vi søsken reise sammen ut til Bjarkøy med første ferge. Natt til lørdag fikk vi beskjed om at mamma var død. Det er vondt å tenke på at koordinerende enhet viste så liten forståelse i en vanskelig tid. De frarøvet oss muligheten til å være hos mamma da hun døde. Det oppleves hjerterått, sier Karin Stien Johnsen.

Kommunalsjefen beklaget

Karin Stien Johnsen har fått beklagelse fra kommunen. Det skjedde i et møte med kommunalsjef Rita Johnsen, enhetsleder Aud Johansen og rådgiver Tone Skoglund.

Stien Johnsen hadde med seg eldrerådsleder Ivar Østberg som fullmektig.

– Jeg hadde ikke klart dette uten Østberg. Det er skummelt å stille alene i møte med flere fagfolk, sier Johnsen.

De to etterlyste løsninger for å hindre lignende hendelser.

– Når sykehuset sier at en pasient er døende, bør vedkommende få være nær sine pårørende. Kommunen må strekke seg langt for å imøtekomme ønskene. Enten ved å betale sykehuset for at pasienten kan få være der, stille med hjemmesykepleie hvis noen av de pårørende vil ta pasienten hjem, kjøpe plass i en nærliggende kommune eller bruke de kommunale KAD-plassene til døende pasienter, sier Østberg.

Karin Stien Johnsen ønsker å stå fram med sin historie for å hindre at andre havner i samme situasjon.

– Vi må få en koordinerende enhet som møter pleietrengende og pårørende med forståelse og respekt.

Skisserer løsninger

Etter en skriftlig klage i saken har kommunen sett på  følgende alternative løsninger.

– Når UNN skisserer at livet går mot slutten hos en pasient, og sykehuset vurderer at vedkommende må være i sentrum nær pårørende, skal kommunen spørre UNN om de kan beholde pasienten. Det skal samtidig rettes spørsmål til UNN om de kan ha utskrivningsklare pasienter liggende på Pasienthotell.

– Harstad kommune skal for ettertiden tilby at hjemmetjenesten kan bistå med økt tilbud, dersom pårørende ønsker å ha sin mor/far boende hjemme. Pårørende må selv avgjøre om de ønsker et slikt tilbud.

– Skal ikke skje igjen

Omsorgsfaglig rådgiver Tone Skoglund sier kommunen er opptatt av at de vonde opplevelsene Karin Stien Johnsen og hennes familie har hatt, ikke skal skje igjen.

– I det aktuelle tilfellet hadde ikke kommunen ledige sykehjemsplasser, og derfor ble Johnsens mor tilbudt plass på Bjarkøy, sier hun.

Hun beklager at pårørende ikke ble informert om at det ble jobbet med å finne andre løsninger slik at moren kunne få bli i Harstad.

– Vi har hatt møter med pårørende, og vi har skissert løsninger som gjør at andre ikke skal havne i en lignende situasjon. Vi beklager også at vi ikke tilbød pårørende utvidet hjemmetjenester hvis noen av barna ville ta moren hjem, sier Tone Skoglund