Harstad Tidende har i et par innlegg i det siste informert oss om at Anna Rogde har økonomiske problemer som kan resultere i at skuta ikke kan vedlikeholdes og derved miste sertifikatene sine. I verste fall kan dette resultere i at hun ikke lenger kan ta turer med betalende passasjerer. Kanskje et historisk tilbakeblikk kan synliggjøre en del av årsakene til dagens problemer? Som tidligere styremedlem og styreformann i Stiftelsen Anna Rogde har jeg god oversikt over historikken.

Konsolidering

En gammel seilskute krever et enormt vedlikehold samtidig som inntjeningsmulighetene er begrenset. Offentlig støtte er derfor nødvendig om samfunnet vil bevare vår sjøfartshistorie på samme måte som museene ivaretar vår historie på land. Stiftelsen Anna Rogde fikk ingen fast statlig støtte inntil år 2009 da vi etter mye strev og lobbyvirksomhet endelig fikk tilsagn om et fast årlig tilskudd. Der var bare et par haker ved tilsagnet. Stiftelsen måtte «konsolideres» med Sør-Troms Museum (STM), det vil si at museet skulle overta det økonomiske ansvaret for skuta, og helst også eierskapet. Videre måtte Troms fylke og Harstad kommune inn med faste tilskudd. Harstad kommune hadde i flere år vært velvillig og støttet oss med penger. Troms fylke ble med på finansieringen men forlangte som Staten konsolidering med museet. Styret i Stiftelsen Anna Rogde hadde da to valg. Enten kunne vi si nei til konsolidering og derved miste tilskudd fra stat og fylke, eller vi kunne gå inn i forhandlinger med STM. Vi valgte da forhandlinger som endte med at STM i 2010 overtok ansvaret for driften av skuta, mens Stiftelsen Anna Rogde fortsatt skulle være eier. I avtalen ligger også at hvis en av partene er misfornøyd, kan avtalen sies opp.

Hvordan har det gått?

Det var selvsagt usikkerhet knyttet til den nye organiseringen. Ville den offentlige driften av skuta føre til at dugnadsånden i venneforeningen ble borte? Ville vi få tilskudd fra banker og fonds til vedlikeholdsprosjekter? Hvordan ville STM fungere som rederi?

Stort sett har det gått bra disse årene. Dugnadsånden i venneforeningen er vel ikke som den var de første årene etter at skuta kom til Harstad, men frivillige fra venneforeningen har gjort nødvendig vedlikeholdsarbeid både ved slippsetting og ellers. Problemet har ofte vært å skaffe frivillig mannskap til betalte turer både fordi det kreves kurs og opplæring av mannskapet og fordi det har vært vanskelig å få folk til å stille opp. Riksantikvaren har ikke kommet med tilskudd til oss de siste seks årene, vi merker også at det er vanskeligere å få tilskudd fra fonds og legater.

Det er ingen lett oppgave å være rederi for en gammel seilskute. Ofte kommer utgifter som ikke er budsjetterte men som må tas hvis båten skal fungere. Vi har i disse årene blant annet hatt motorhavari og vi har måttet skifte en mast på grunn av råte. Turer har blitt kansellert fordi det ikke har vært mulig å skaffe kvalifisert mannskap og dette har gått ut over inntjeningen. Et godt rederi må ha en økonomisk buffer for uforutsette utgifter, det er noe alle redere vet.

Hvem får støtte??

STM får i dag som tilskudd til driften av Anna Rogde følgende beløp: Fra Staten kr 431.982, fra Troms fylke kr 537.420 og fra Harstad kommune kr 305.021. I tillegg budsjetteres det med en egeninntekt på ca kr 500.000 per år. De tre største seilskutene i Norge, «Statsraad Lehmkuhl», «Sørlandet» og «Christian Radich», kom tidlig på statsbudsjettet og får årlig flere millioner kroner hver. Christian Radich får alene godt over sju millioner fra Staten. Den fjerde største, «Svanen», eies av Sjøfartsmuseet og får sine tilskudd derfra. «Skibladner» får også årlig flere millioner fra Staten i tillegg til at hun får fast tilskudd fra tre fylkeskommuner og alle kommunene rundt Mjøsa.

Det er et tankekors at Staten bevilger så lite til Nord-Norges største og landets femte største seilskute! Her må det være muligheter både for ledelsen ved STM og våre stortingspolitikere til å få opp tilskuddet til et nivå som er til å leve med. Harstad har hatt og har medlemmer av regjeringen som burde bruke sin innflytelse til en mer rettferdig fordeling av tilskuddsmidler! Ingen vil være tjent med at Anna Rogde forfaller og blir liggende som et dødt museumsskip. En gammel seilskute skal oppleves slik våre forfedre gjorde, med svulmende seil og skum rundt baugen.

Hva brukes pengene til?

En stor del av inntektene går i dag med til faste utgifter som lønn til daglig leder, husleie, forsikring, årlig slippsetting osv. Myndighetene kommer også med stadig nye sikkerhetskrav til mannskap og utstyr som må følges opp. Det er et betydelig savn at vi ikke har hatt råd til fast ansatt maritim leder/skipper, vi har heller ikke fast ansatt mannskap. Skal vi kunne drive effektivt, må vi ha nøkkelfolk i faste stillinger og ikke være avhengig av om frivillige kan skaffes. Venneforeningen gjør en stor innsats for å holde skuta sjødyktig og ved å skaffe mannskap, men det er grenser for hva frivillighet og dugnadsånd kan utrette.

Stolthet

Folk i Harstad og omegn bør være stolte av å ha ei skute som Anna Rogde i. Ingen andre nordnorske byer har noe lignende, og du skal reise langt sørover for å finne en stor seilskute som er tatt så godt vare på som «ho Anna». Men skuta burde brukes mer til samfunnsnyttige oppgaver som skoleturer, turer med foreninger og lag, ambulante utstillinger og ikke minst til turister som vil oppleve norsk kyst i en gammel seilskute. Dette er ikke mulig med dagens finansiering og uten fast maritimt mannskap. Til neste år fyller skuta 150 år. La oss håpe at det kan feires med forbedret økonomi, økt interesse for å være mannskap om bord og en plass for byens stolthet i Harstads nye havn!