Stiftsgården på Trondenes:
Her hadde prostene i Trondenes sitt sete. Velstanden økte og elektriske hjelpemidler kom i bruk i kjøkkenet, moderne hjelpemidler som støvsuger begynte å erstatte sinkbøtta med grønnsåpe. Sakte men sikkert ble dette en gang så staselige huset utdatert. Det var nok ikke bare det at vasketuene ble erstattet med mer moderne metoder som satte huset ut av funksjon. Samtidig sviktet nemlig de som hadde ansvar for vedlikehold og drift av gården. Til slutt ble det bygd ny prestebolig, Stiftsgården var utdatert.
Ansvar for kulturminner
Fortidsminneforeningen som var etablert i Harstad ved inngangen til 1970-tallet ble et stort aktivum med sans for hus med kulturhistorisk verdi. Det er fylkeskonservator Jens Storm Munch (1927-2008) – om noen - som skal takkes for at denne foreningen kom opp å stå. Storm Munch tok kontakt med Sverre Kulseng på Røkenes gård som trommet sammen til «dugnadsmøte» og fikk blant andre med seg Tore Bjørn Olssøn og Brede Norderud.
Tiltak
Arbeidskontoret for Harstad og omland var orientert om det påtenkte prosjektet og hadde gitt «forhåndstilsagn» til Fylkeskonservatoren i Troms om at å få restaurert og renovert Stiftsgården på Trondenes ville være et bra tiltak for å få sysselsatt arbeidsløs ungdom og andre som slet med å komme ut i og bli en del av det ordinære arbeidsliv. Etter flere godt gjennomførte restaureringsprosjekt var nå turen kommet til Stiftsgården.
Stiftsgården var ikke bare litt forfallen, den hadde også spor av tilnærmet vandalisme. Her var mye å ta tak i. Olssøn og Norderud fikk arbeidsleder Ingebrigt Andersen med seg og besøkte de ansvarlige for Stiftsgården, som allerede hadde fått i gang istandsetting av den noe slitne forpakterboligen.
De ble tatt med på befaring og man ble etter hvert enige om hva som var viktigst å få i gang.
Rettedalsmidlene
Arne Rettedal (1926-2001) var statsråd for Kommunal- og arbeidsdepartementet i Willoch-regjeringen fra 1981 til 1986. Hans store gjerning i denne regjeringens tid huskes av ansatte i A-etat som «den tida da vi kunne få folk ut i virksomhet med lønnstilskott og opplæringstiltak, slik at det virkelig monnet».
Det var neppe arbeidsministeren selv som hadde utarbeidet regelverket for de mange forskjellige måter sysselsettingstiltakene skulle virke på, men han var så definitivt den som fikk tiltakene i gang. Vi har snakket med regjeringskolleger av ham som beskriver han som en person med sterk personlighet – og som derfor blant annet kunne være en særs vanskelig motpart.
Han er ellers beskrevet som en ærgjerrig, uovertruffen organisator og med en virketrang som kunne ta pusten fra hvilken som helst idrettsutøver, trass sitt storforbruk av pipetobakk.
Arbeidsmarkedsetaten var tillagt arbeidet med å fordele midlene som Rettedals departement til enhver tid bevilget. Pengene ble brukt til generelle opplæringstiltak og til spesialtiltak rettet mot utsatt ungdom med mere. Men den største «potten» var øremerket til forskjellige sysselsettingstiltak rettet mot et noe sviktende arbeidsmarked generelt – i tillegg til tiltak for personer som hadde behov for å få spesiell oppfølging.
De langt fleste som fikk nyte godt av midlene ble satt i arbeid i tiltak innen offentlig virksomhet. Kommuner og fylkeskommunale etater som «stilte midlertidige arbeidsplasser til rådighet» fikk dekt inntil 75 % av de totale lønnskostnader i den innvilgede perioden, men driftskostnadene måtte de dekke selv. Statlige institusjoner og etater som stilte opp med plass til en eller flere fikk dekket alle lønnskostnader i sysselsettingsperioden.
Stor aktivitet
Stiftsgården ble «sjainet» opp – utvendig så vel som innvendig. Arbeidsledelsen ble ivaretatt av den snekkerfaglig svært dyktige Ingebrigt Andersen, som dertil var en god administrator og forhandler om det oppsto disputt mellom konservatorens folk og ledelse og framtidige brukere av den ny-renoverte Stiftsgården.
Andersen ble også en god mann å ha for Harstad Y`s Mens club når de kom i gang med renoveringen av loftsetasjen på Stiftsgården. Der fikk denne effektive og godt organiserte klubben sitt faste møtelokale etter at arbeidet var fullført.
Ros
Ingebrigt og Fortidsminneforeningen fikk pene ord etter at arbeidet var gjennomført, og kanskje var det dette som i sin tur befordret at Andersen også tok seg av og fikk laget ny dør til inngangen på nordveggen i Trondenes kirke.
