Grytværinger har nok mange egenskaper og kvaliteter, de skiller seg såvisst ikke fra anna folk. Men de har fått øve seg på å holde humøret oppe mer enn humør. Spesielt ytterst mot nord på øya. Der stedene heter Dale, Alvestad og Grøtavær.

Hva som er spesielt med humøret til grytværingen? For eksempel har de verdens dårligste fergeforbindelse. Når fergene ikke står, ja så går de ikke, men mister grytværingene humøret for det? Og når de endelig går er de altfor små, og får nesten ikke med seg biler, og så gamle er de (noen er ombygde uthulte trestammer) og så elendig vedlikeholdt, at det eneste sikre med denne mest brukte fergeruta i Harstad kommune er den uunngåelige evinneligheten i at det alltid - alltid - er like før ferga stopper.

Ikke nok med det. En bilist som har vist mangelfull forstandighet ved å ta en kjøretur bortover Fylkesvei 15 oppunder de hengende, evighvite tinder ut mot nordvest, kan jo være livsikker på å få en stein i skolten. En stor en. Som kommer høyt oppe fra. Alt er høyt på nordvestre delen av Grytøya, hvor ørna ser ned på bebyggelsen på Alvestad - et mjukt navn på en hard plass - ja, og bratt. Men mister grytværingene humøret bare for at de fra tid til annen mister hodet? Ikke tale om. Ikke engang været gjør særlig mye av seg. Det er en kjent sak at hvis det vifter vennlig i byen, pisker det skinnet av stålstenger der ute i nordvest, de siste centimeter fast land under føttene kommunen eier og har i den himmelretningen.

Neida, når det smeller mellom novene som verst er det bare å stille inn en ekstra brei vinkel i sjøbeina, så tar hverdagen også en grytværing i handa som ei snill tante, og rusler inn mot helg og stille. Vi snakker plutselig om noe av det aller sweeteste i hele kommunen. Noen sentrumsborgere har oppdaga Grytøya til gagns. Det er de som tar ferga over, går i land og trasker rettt til fjells med ski på ryggen, opp til tusen meter, tar på skiene og kjører pudderkilometer rett ned ad fjellveggene, inn og ut av smale skar, og dalgangene blir oppdimensjonerte, frydefulle halfpipes.

Forholdene, som har knødd, vridd, stuka og kvesset øyfolket opp gjennom generasjonene, har naturligvis gjort grytværingene til noe av det hyggeligste folk du oppregne kan - muligens må ørna helt til Meløyvær for å finne dess like.

Stor natur skaper også stor poesi. Bare se på stedsnavnene ørna svever over denne aprildagen som for en gangs skyld ikke besto av slaps, drevs og nullføre. Vi fikk en værslitt alvestadværing til å plassere navnene ut i bildet, og Pål Alvereng, inngrodd væring som har snudd hver stein på denne delen av Grytøya - og det sier ikke så lite - brukte kort tid. Ørna kan nyte navn som Flynderfjellet, Småtindfjellet (ikke akkurat noe lite fjell), Mosthallarn og Skamløysa - sistnevnte er forresten også navn på et bra øl fra Alverengs bryggtanker.

Alvereng minner forresten om at det helt i venstre bildekant er lagt ut noen boligtomter. For er det noe grytværingene ønsker seg mer enn bedre fergeruter, er det å nyte ei kald ei og en burger inne blant saltstenkte naustvegger.