Vi befinner oss i arresten på Harstad politistasjon, og jeg må si at her er ikke jeg spesielt godt kjent. Men er det mange som får stifte bekjentskap med de cellene som dere har her?

- Mange er vel kanskje å dra det langt, men så klart, det er jo et verktøy vi har for å ta vare på folk, enten på grunn av de er ute av stand til å ta vare på seg selv, eller at vi utforsker en straffesak. Så da benytter vi oss av dette verktøyet.

Vi liker jo å kalle dette fyllearresten. Er det mye fyll som kommer inn her?

- Ja, det er hvertfall mye fyll. Så vi bruker mye ressurser på å passe på folk som har drukket for mye, eller som er ute av stand til å passe på seg selv.

Du har jo jobbet her på stasjonen i to og et halvt år etter at du var ferdig med utdanningen din. Hvorfor valgte du politiyrket?

- Jo, det startet jo med en drøm da jeg var liten gutt om å bli brannmann eller politi, kjøre fort og med blålys. Men jeg tok jo en liten avsporing via forsvaret, og faktisk via trelastnæringen, før jeg havnet tilbake hit igjen. Men motivasjonen har vært det å ha en variert hverdag, kunne jobbe med folk, hjelpe folk og på en måte utgjøre en forskjell. Det var jo det som var motivasjonen.

Siden jeg er så dårlig kjent her, og det blir sikkert lenge til jeg skal hit neste gang håper jeg, kan vi ikke ta en titt inn i cella?

- Ja, vi har en ventecelle her som vi bruker hovedsakelig til folk som skal i varetekt, eller som er under etterforskning, eller som skal i en rettssak.

Forleden var jeg på et foreldremøte på seljestad ungdomsskole. Der var du også, og du holdt et foredrag om nettvett og rus bland unge. Hvorfor er du så engasjert i forebyggende arbeid blant barn og unge?

- Ja, det er jo kanskje noe som har overrasket meg selv også da jeg begynte på politihøyskolen. Da jeg begynte der, så jeg for meg at jeg kunne tenke meg å jobbe i politibilen og være i uniform ute i gata og håndtere de akutte oppdragene. Men jeg fikk tidlig en interesse for det forebyggende, og det å jobbe med barn og ungdom og de gode metodikkene som vi har med å faktisk være tidlig inne og forebygge at de skal bli store problemer i framtiden. Og da jeg studerte i Bodø, jobbet jeg som tilkallingsvikar på Bodø ungdomshjem, som er en instutisjon for barn og ungdom. Hovedsakelig frivillig plasseringer. Der jobbet man med adferden til barn og ungdom, og jeg fant det veldig givende og interessant å jobbe med unge mennesker.

Men ser du at det virker?

- Ja, det tror jeg jo. Det er jo veldig vanskelig å komme med gode tall da, fordi det er lett å være etterpåklok og se de ungdommene som man ikke lyktes med. Men det er jo mange ungdommer som man håndterer og snakker med som man aldri har kontakt med videre. Så jeg føler jo at det virker, og jeg føler at man får en veldig god dialog med de ungdommene. Og at man til en viss grad klarer å nå inn.

Men du har jo sikkert også i din tid hatt noen sterke opplevelser knyttet til møte med ungdom?

- De ungdommene som vi er borti har jo noen sterke historier. De kan jo ha vært utsatt for overgrep, og det er noen sterke historier. Det er jo som oftest en grunn til at ungdommer har en annen adferd en normen.

På foreldremøtet fortalte du at du også har vært med på å kjøre ungdom til sykehuset fordi de har flørtet med cannabis.

- Vi er jo mye i kontakt med ungdom som har brukt lovlige og ulovlige rusmiddel, og cannabis er en ut av dem. Og vi har jo hatt noen tilfeller med ungdommer der de har gått inn i en slags psykoselignende tilstand på grunn av cannabisbruken, der de blir veldig utagerende og der politiet da må inn å håndtere og hjelpe helsevesenet med å få transportert dem opp til Tromsø. Det kan være krevende situasjoner, og det er jo litt frustrerende og vanskelig å være der som politi og føle at du ikke klarer å nå inn til en ungdom fordi at han er i en annen verden, og har en annen virkelighetsforståelse.

Hvordan kan de oppføre seg da, når du sier utagerende?

- De ønsker jo ikke å være med politiet. De har ingen forståelse for hvorfor vi er der, og da må jo vi kanskje bruke de virkemidlene som vi har for å ta kontroll på en person. Det kan jo blant annet være at man faktisk må bruke makt mot dem og holde dem fast, og kanskje til og med sette på dem et verktøy som heter bodycuff, der man har en mulighet for å få kontroll på armer og eventuelt bein for å gjøre transporten sikker for ungdommen, og ikke minst de som transporterer.

Hvilket inntrykk gjør det på deg?

Det er ikke noe artig. Uten tvil. Det er ingen hyggelig situasjon å være i, og det gjør jo et inntrykk på deg som person. Og det gir jo også motivasjon for å jobbe mer målrettet og for å unngå at dette skal skje igjen.

Vi har jo også i Harstad et etablert rusmiljø, og vi ser jo at unge rekrutteres inn i dette miljøet. Hvilken refleksjoner gjør du deg rundt akkurat det?

- Det er jo krevende så klart. Vi er jo nå i et samfunn som tidvis blir bombardert av både idrettsutøvere, ungdomspolitikere og media og kronikker der det er veldig mye cannabis. Og det er jo krevende. Det er jo kanskje vanskelig å få en god og nyansert debatt der. Og for ungdommer er det veldig lett å ta tak i den ene tingen som er bra med det den idrettsutøveren sier - eller den ungdomspolitikeren eller kronikken. De tar det ene avsnittet som taler til deres fordel, men de ser ikke det hele bildet. De tar akkurat det som passer deres sak.

Hvordan vil du beskrive rusmiljøet blant barn og unge i Harstad i dag?

- Vi opplever det som relativt stort. Vi har ikke noen kjempegode tall på det, men når vi har samtaler med unge, opplever vi jo at de har en holdning generelt til at cannabis ikke er så farlig. Det er jo et rusmiddel som er lett tilgjengelig, det er mange som bruker det og det er i alle samfunnslag. Her skiller man ikke på samfunnslagene heller.

Er det mye cannabis i Harstad?

- Det er nok nok til de som vil ha. Og vel så det. Det tror jeg nok vi kan konkludere med.

I foredragene dine går det også veldig mye på nettvett. Og vi har jo hatt tilfeller i Harstad der seksualiserte bilder har blitt videresendt. Vi advarer jo mot det der hele tiden, men det skjer likevel. Hvorfor det?

- Det er jo et kjempegodt spørsmål. Jeg mener svaret er at det hjelper ikke at vi advarer mot spredning av nakenbilder egentlig. Vi må huske på at barn og ungdom er på sin smarttelefon, sin Ipad, sin pc veldig mye mer enn vi voksne. De er på masse forskjellig sosiale medier som vi voksne ikke har noe kjennskap til, eller kunnskap om. Og de er der hele tiden. De benytter seg av det og får et helt eget digitalt liv der inne. Og da nytter det ikke at jeg er inne på skolen en gang og snakker om nettvett og nettmobbing, og at du som forelder snakker om det en gang. Det her blir en kontinuerlig prossess. Vi må holde den varm. Vi må være til stede på disse mediene og følge dem opp. Og det er jo bare å tenke tilbake på da barna var små. Vi bruker jo kontinuerlig å lære dem å si hei, og ha det og takk for maten. Det nytter jo ikke å si det en gang. Det er jo noe vi må minne dem på, og være til stede og følge opp. Og akkurat dette gjelder jo også på sosiale medier og spredning av eksempelvis nakenbilder.

Men det å gå inn på telefonen til ungen din på 12, 13, 14 år. Er ikke det på grensen?

- Jo, jeg skjønner jo at man tenker det, og det er det man ser for seg. Det er naturlig. Men her er det jo snakk om at man gir barnet sitt tilgang til hele verden. Og hele verden får tilgang til barnet ditt. Tar du virkelig sjansen på at barnet ditt skal være der helt alene og håndtere det livet helt for seg selv. Det er jo akkurat det samme som at du skulle slippe helt fremmede inn i huset ditt. Du må være til stede, du må kontrollere, du må rettlede og veilede dem. Men så klart, du skal ikke gjøre dette skjult. Du skal gjøre dette åpent og det skal være en dialog rundt det. Og barnet skal være klar over at jeg faktisk skal være til stede der inne og følge opp og kontrollere at ting går greit for seg, og at du gjør de rette tingene. Og hvis du opplever noe som er ubehagelig. Og hva som er ubehagelig det må jo være subjektivt. Det må jo ungen føle på. Men hvis du opplever noe som er ubehagelig, da kommer du til meg. Da kommer du til meg som er din mamma eller pappa eller onkel eller tante, foresatt. Da kommer du til meg og forteller meg det, viser meg det. Så skal jeg hjelpe deg å håndtere denne situasjonen.

Er vi foreldre for naive?

Om man skal bruke ordet naiv eller lite opplyst, det vet jeg ikke. Men det vi må skjønne, er at når vi er fornøyd med å ha oppdatert facebooken en gang denne måneden, og vi klarer å sende en Snap på en uke: Ungdommer de sender kanskje 700 snaps på en dag. Det er applikasjoner som er laget for dem, og det er de som virkelig bruker dem fullt ut. De er mye mer aktiv der.

Du forteller jo ungdom hvordan de skal bruke sosiale medier. Kanskje det hadde vært smart å ta en runde med foreldrene også, fordi vi ser jo litt av hvert. Vi er jo ikke gode rollemodeller?

- Jeg går kanskje ikke så hardt ut mot foreldrene på et foreldremøte. Men det jeg starter med å si når jeg har foredrag, er at jeg presenterer mer eller mindre det samme for dem, som jeg presenterer for barna. Det går jo akkurat på det samme, men at kanskje barna har mer erfaring med å bruke det. Så mitt foredrag til foreldrene er jo litt for å opplyse dem om hvordan man kan bruke det. Men jeg har jo samme forventning til foreldrene som jeg har til barna. Og man kan jo ikke forvente at barna skal ta etter foreldrene og gjøre det rette hvis foreldrene ikke utviser nettvett. Hvis foreldrene presterer og være et «troll» på internett, og kommer med stygge kommentarer, stygge statuser eller henger ut politikere på grunn av at de tar noen upopulære valg. Da blir man jo ikke gode rollemodeller. Uten tvil. Så det er viktig at man har en sammenheng mellom at man skal være en god rollemodell selv, og man må tenke på at det man legger ut på sosiale medier, det er offentlig.

Når du følger opp ungdom, så følger du jo også opp foreldrene. I alle fall indirekte. Hvordan reagerer foreldrene når politiet griper inn?

- Det er kanskje deres første kontakt med politiet. De har kanskje aldri blitt stoppet i en trafikkontroll, og så ringer jeg da og presenterer meg som en fra politiet. Men jeg pleier å være nøye med å presisere at jeg jobber med forebyggende politiarbeid, og da senker man skuldrene litt. Men folk er forskjellige, og man reagerer på helt forskjellige måter. Og det er noe jeg respekterer og har full forståelse for. Men som oftest når man får i gang en kommunikasjon eller en dialog, så går det jo bra. Vi klarer jo å få en god eller grei dialog selv om de kanskje er uenig i min måte å håndtere dette på, eller det offentlige sin måte å håndtere dette på. Og det går jo litt på hvilken erfaring de har med det offentlige da, så klart.

Hvordan er det da å være ung politimann?

- Jeg er jo ung i tjeneste, men jeg har jo heldigvis litt livserfaring. Jeg tror at det hjelper meg litt.

Jeg har en datter på snart 15 år. Hva er det beste rådet du kan gi meg som forelder?

- Det beste rådet må være at du må skjønne at oppdragelse og rollemodelloppfølging av et barn eller ungdom er en kontinuerlig prosess. Og for å kunne ha den kontinuerlige prosessen må du være til stede der hun er. Du må gi henne tillit under ansvar. For å få denne tilliten så skal jo gjerne hun ha fått litt tett oppfølging av deg for å ha fortjent den tilliten. Og etter hvert nå som hun blir eldre og er mer og mer ute om kveldene, og kanskje drar på fester og sånt, så tenker jeg at det er helt naturlig at du er tilgjengelig 24 timer i døgnet. Det vil si at etter hvert som hun da begynner å feste, så blir det ingen vinglass på deg på kvelden. Da er du tilgjengelig som sjåfør og tilgjengelig på telefonen hvis hun ringer. Da må du være en trygg rollemodell som er der for både veileding og hjelp hvis hun trenger det.

En stor takk til Marius Bergan for at han delte sin historie. Se tv-intervjuet her.