Utrydningstruede strender, holmer og sund

Utbygging her? Sør-Stangnes, byens første industri- og handelslandskap, og Arnøya, byens nærmeste havskap. Et sund i mellom. Utbygging? Aktivitetsnivået i venneforeningen til ei kai på øya, taler sitt språk med store bokstaver for den som vil se: - Helst ikke. Foto: Knut Godø

- Sånt lys finnes jo ikke. Du må tone det ned litt!

- Reis og røsk.

Lavt innfallende, brennhett i tonene - og etterlengtet. Slik er vinterlyset i nord, og det skaper stemninger ingen søraførr tror på. Det ligger jo lenge på lading, det nordnorske vinterlyset. Ikke rart det gnir seg glødende i øynene gjennom hele januar. Det er fint, men februar er med mange mil årets fineste show. Det er så veikt at det ikke klarer å forsvare seg mot natta ennå, og kreker seg såvidt over fjellkransen i sør. Men snødekte landskap tar fyr av et skinn som knapt bringer så mye som en varmegrad med seg.

Siviliserte samfunn lenger sør har for lengst kneppa opp de øverste knappene i pjekkerten - mens vi bolter igjen halsen på termodressen og baser omkring på vinterføre som om vi liker det. Hvit påske takk, ellers rømmer vi til fjells. Et varmt forhold til fokk og snø, og - den fandens oppfinnelse - snøblanda regn, skletta, det skal vi værsego takk skal du pinade ha. Rett navla? Neppe. Født med vinter på beina? Nei ingen skal si at vinteren ligger i genene, men et par perioder i året dusjer vi altså i bleikt, sjenert og kostbart vinterlys, til en pris av fire forkjølelser og en halv lungebetennelse per watt. Det følger ikke mye vett med, men gjør det muligens lettere å spille rollen som ekstra romantisk og kjeftsterk.

Ørna kommer sigende nordfra, og myser mot høylysene sør i sundet. Det lavt innfallende midt på dagen-lyset avslører mang og merkverdig virksomhet på Stangnesbasen. I strålekasterens skinn ser den et skip der nede ved kai til styrbord, lastet med - tjøhh, forbarme meg, sjarker!

Knapt et levende vesen å se. Men ingen grunn til å bli lurt. Det er hender i sving i myriaden av bedrifter som ligger innafor de begrensede rammene av selskapsklyngen Stangnes Syd, enten den nå er Biltema eller Heli-Team, Toyota eller eh, ja altså, gjenvinning av verdier fra Byens avfall. Så mye faktisk, at «oljebasen», som den en gang var tiltenkt å bli, nå er ferdig utbygd i alle hjørner og kanter. Den er i ferd med å slå bul på seg, rett og slett for liten blitt., Det har fått kreative sjeler til å tenke bru.

Bru ja, ut til Arnøya, der i ørnas babord sidesyn, har du hørt! Det er noen år siden nå, men av og til dukker Arnøya opp i samtalen om tilrettelegging for mer næringsliv i Byen - omtrent like hyppig som Draugen er oppe og fnyser.

Joda ser du, rundt sørenden på øya er det bortimot tørt land. Fullstendig ubrukt, bortsett kanskje, fra en eremittkreps eller to. Men de begge kan jo flytte. De er flinke på flytting. Ubrukt ja, men steikanes brukbar. Ved å skjære hatten av øya og dose massen utover, blir det nye flater som kan telles i fotballbaner - til flere firma.

Det er så lett å fylle ut. Både sund og kortreiste holmer er utrydningstrua arter på våre kanter, og trenger vern.

Vi snakker om Arnøya, selveste. Kortreist avkobling! Sin egen lille topp, pelskledt med betula, stenket med einer. Si eiga lille korallsandstrand. Langgrunn og rein og fin, og lar vi den få et noen hundre millenier til - og litt utviklingsfond, kanskje - så skal du se den blir korallagune til slutt. Noen velhøgde og blankpussa sva mot sørøst. Noen krigsminnesmerker. Noen sauer, en egen kalv. Saktegående ettermiddager. Der har du Arnøya.

Det finnes langt mer innholdsrike og fancy holmer og skjær rundt byen, men det finnes piskadausen noen mindre også. De er noenlunde trygt å hevde at hver eneste én som har lært seg å padle i Harstad har hatt Arnøya som førstemål. Etter en liten halvtime kanskje, åretak over sundet, har de krabba inn på land, trukket kajakken ut av sjøen, og slengt seg ned i flomålet. Støtta seg velbehagelig på ene albuen, og putta et strå i munnen. Saltstenket gress…

Nei ingen grunn til å se ned på Arnøya, tenker ørna. Og har du sett - har ikke noen entusiaster lagt ut ei flytebrygge til almen avbenyttelse, værsågod? Arnøykaias venner, ei nokså breiskuldra forening, som nyss avholdt sitt første årsmøte, og oppsummerte et trivelig år. Ny brygge. To ankringsbøyer. Livbøye. Benker. Fire hundre medlemmer og penger på bok! Alt av installasjoner ærlig og redelig tigd og kjøpt for dugnadspris etter gammel norsk oppskrift. Mer er i gjære, gapahuk og flere benker. Stirydding opp til topps. Merking, søppelordning og griller…

Foreninga vil ikke være med på at tiltakene er av politisk karakter. Arnøya er et lekkert utfartsmål, de ønsket å gjøre den superlekker. Et sted å sette seg ned i solfylte ettermiddager.

Men at det kan oppstå en slags utbyggingsprofylaktisk effekt, skal man ikke være blind for. Ørna heier med: Ta øya for svarte banana i bruk. Før den blir oppbrukt!

Mer å lese på ht.no:
Leses nå:
Nyheter

Driver virksomhet midt i smørøyet

Tjeldsundbrua kro og hotell kom til rett tid, og på rett plass. Tomta på fastlandssiden av brua nemlig helt unik.

Ble spådd 50 års levetid da den åpnet:

– Kan stå i enda 50 år til

Ingen trenger å frykte for tilstanden til Tjeldsundbruas med tanke på bruas alder. Den vil bli godt ivaretatt, ifølge Geir Jørgensen i Statens vegvesen.

Bru flytter fjell:

Den nye attraksjonen i regionen

I tillegg til å omkalfatre på kartet i regionen, blir Hålogalandsbrua et lekkert stykke monumental brubyggekunst.

Heggenelever valgte bort filmfestivalen i Tromsø:

Støtter Amiff i Harstad

Valgt bort er kanskje ikke det helt rette uttrykket, men elevene er fornøyd med å være på festival i Harstad.

Amiff 2017 åpnet:

Knut Andersen på filmfestival:

Nyter film i fødebyen

Heggenelever valgte bort filmfestivalen i Tromsø:

Støtter Amiff i Harstad