Ordren kom fra kvalifisert hold, nærmere bestemt Åge Lamo, født og drien blant ungbjørk, løvetann og høymugla på nordvestsida av byen, et sted dit sentrumsbarn neppe fikk utfarte til, uten å ha med rikelig niste. Det vanket alvorlige formaninger om å være tilbake i byen før det ble mørkt. Altså før september en gang.

- Kilhus ja. Hm. Tjo. Kan den Kilhusåsen være et så storveis syn da?

Åge Lamo er en vennlig kar, ikke spesielt ordrik. Men har et blikk som funker.

Kilhusåsen. For lenge sia, da sykler ble levert med ballongdekk og tjukt stål i alle ledd, kunne det hende at bekjentskaper som bodde langt oppe på Kilhus rett og slett ble forsømt.

En seig, og langsammelig transportetappe opp mot fjelleventyret! Å sykle opp den lange, slake motbakken kunne rett og slett bli en uoverkommelighet av kjedsomhet - den gangen.

Men nå om dagen, når sykler har utvikla både racer- og fettdekk, og ruller både sommer og vinter, med og uten pigg, og - gudhjelpe seg - batterier! Ja, da er veien opp Kilhus bare et komma på reisen.

Kilhus, eller Kjellhus, som urfolket sier, er byens nærmeste jordbruksstrøk. Gras og potedes. Fôr i hvite baller byfolk omtaler som traktorbæsj, hvitfarget for å gå i ett med vinteren. Man tar seg sjøl i å savne hesjene i lange bånd nedover moene, over haugene, ut på slettene, et bilde fra den agrare minnebok.

Og åsen ligger der og fyller seg sjøl som selve innebegrepet av en ås! Likt forma i begge ender, slak og tilklappa over ryggen, lik et surdeigsbrød på heving i naturens bakstertrau. Sørøstvendt, solbadet og vindvaska, veldig hvit vinterstid. Ufattelig grønn sommerstid! Noen steder litt for bratt til at traktorering med redskap kan anses helt innafor gjeldende sikingsregler. Men terrenget faller også mange steder ned mot Bergselva i hellinger som både en bonde og en potet kan trives i. Ei anna tid, et anna klima, og vi hadde sett vinranker på rad og rekke opp og ned ad åsen.

Så lenge vinterlandet holder grepet - og før jordbrukere får kryssa fram ei hardbalen arktisk drue som råtrives i en snyskavvel - må vi klare oss mer med vrinsk enn vinranker.

Neppe klager noen på dét oppetter Kilhusbygda, hvor de gjerne sender gamp ut i kamp. Det er investert glød, motivasjon og sterk patos i et hestemiljø som kan skryte av å være et av de største i distriktet. Mer sportsgamp enn arbeidsgamp nå for tida, sjølsagt. Ikke langt unna ligger Nord-Norges hovedarena for hest og spill, hvor runder slukes i Ferrari-tempo.

Ørna, med frostrøyken fra Bergselva rett under halefjærene, myser mot det vinterkledte ettermiddagslandskapet. I et glimt husker den - det kan ha vært et halvår siden eller mer, mens verden ennå var grønn - en mann med ljå ved veien, som hadde sett seg mett på villvekst og ugress. Kvass egg sang saftig hå i senk. Det er ikke bare veivesenet som kantslår Riksvei 83 Kilhusveien.

Bedriften Polygon ligger sentralt i blikket, spesialister på bygghelse. For ikke altfor lenge sia var samme huset et samvirkelag, og gikk under navnet Foreningen, ifølge folk som vet. Før det ble vanlig med kapable hvitevarer i normalhushold, hadde folk fra Tofta til Sollia frysere i kjelleren på bygget, og henta søndagssteika ut av atten minus til tining i heimen.

Det er å håpe at det velflidde bondekulturlandskapet som ligger og hviler under snøteppet holder stand mot flateslukende utbygging. Den nydelige bygda er så kortreist blitt at man alltids kan fundere over om det er bønder som vil til byen eller byfolk som nærmer seg bondebbygda.

Den gjør uansett byen rikere.

----

Ka du si, henge bildet på veggen? Ok da, klikk deg inn på drone.ishud.no.