Ørna opplever bygda i grunnen sammenhengende, som en underdeilig tripp, trapp tresko, en trio, der sør for Byen - nesten ubegripelig langt, ja vi snakker mange kilometer sør om sentrum, men vel verdt et stopp.

Folk som bor i Melvika er nøye på å poengtere at de ikke bor i Sørvika, og vice versa. Det er vanskelig å vite sikkert, men kan stedsnevnerne som fauk forbi en gang i Arilds tid hatt det litt for travelt? Vi bare spør.

Det skulle kunne være mulig å holde fra hverandre ei øy og ei halvøy, selv for folk med dannelse og høy byråkratisk posisjon, men hør nå. I framkant av ørnas blikk ligger altså vakre Melvikøya og speiler seg ut mot marbakken.

Den er ei halvøy, men slettes ikke mer ei halvøy enn at den like gjerne kunne vært et nes. Melvikøyas oppgave fra naturens side er å være et opphøyd skille mellom Nordvikosen i nord, og altså Melvika i sør. Det neste skillet, mellom Melvika og langgrunna innover mot Sørvikbygda, er den slake, avrunda høyden Gjernesset, som ørna enkelt kan se er like mye ei halvøy som Melvikøya - minst.

Dessuten: Der det finnes ei Sørvik, finnes det gjerne ei Nordvik. En fiskematprodusent i bygda sier han jobber i Melvik, bor i Nordvik og har postadresse Sørvik. Vår fisker sier han opplever utrolig lite kluss med postgangen. (Men han vet jo ikke hvor mange pakker han eventuelt ikke har mottatt).

Det kan også nevnes at kirka i Sørvika heter Sandtorg kirke, der den står og kneiser i rødt et par vingeslag opp fra riksveien. Som mange vet er det slik at Sandtorv, som muligens savner kirka si, ligger temmelig nøyaktig to mil lenger sør i verden, nesten ute av fylket.

For øvrig kan vi nevne at veien som tar av fra riksveien i Sørvika, på enkelte kart heter «Gate 1490», mens sørvikinger vi har snakket med kaller den «veien til oppigjønna Sørvikmarka tel Storjorda», forresten et ubetalelig fiske- og turområde, og med været vi velsignes med i disse dager, et gullkanta rosapynta skiføre.

Veinavnet slår om til Fylkesvei 14 et stykke inn i tyttebærmarka forbi Storvatnet, før den stuper ned i Vik i Kvæfjord. Veien ble i kaldkrigstida bygd som beredskapsvei for Forsvaret.

Det er mest bønder som bor i denne kyst-triptykonen, den tredelte, naturlige altertavla Sørvika, Melvika og Nordvika, kan ørna fastslå. Men der finnes også kultur og hender i sving. Heavy metal og fesk.

Utafor Melvikøya hilser ørna på kysttraven «Marmorsund», som i årenes løp har lagt fra seg et sandkorn eller to i det familiedrevne grustaket på - ok da - øya. Virksomheten har stilna, men båten ligger der som ei Tjeldsundets blå perle.

Melvika, opp gjennom århundrer et reir for nordlandsjekter, ser gjerne hender i virksomhet. Ikke så mye bergenshandel nå om dagen kanskje. Bensinstasjon og dagligvarehus. Og om ikke Petters Sjømat har en stabel kortreiste hysekaker i pressa mens ørna svever over hodet på dem denne praktfulle, knallblå fredagen, så går de ganske sikkert rundt og kjæler med boknafesken mens tårene renner - enten det er på grunn av eimen fra røykeriet, eller av rein og skjær, uforfalska kjærlighet til fiskematfaget.

---

Henge dette, eller andre ørnebilder, på veggen? Sjekk drone.ishud.no