Den norske avgiftsfloraen har hatt en tilvekst på 3,8 milliarder kroner siden Siv Jensen ble finansminister, og slikt må svi i sjelen. Frps forgjenger hadde endog «til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» i partinavnet, en målsetting Frp har flagget høyt gjennom sine 40 år. Under Solberg-regjeringen ligger imidlertid de samlede avgiftsøkningene langt over det næringsliv og folk flest ble pålagt under de rødgrønne. Om enkelte av Frps avgiftsløfter i 2013 er ikke stort annet å si enn at de ikke tålte møtet med virkeligheten. At milliardinntektene fra landets bomstasjoner ikke lot seg nulle ut, burde vel ha vært rimelig klart.

For øvrig kan mange av avgiftshoppene tilskrives det å være en mindretallsregjering, samt kompromissets kunst, eventuelt forbannelse. Foran 2005-valget ville Sp flytte 8.000 statsansatte ut av Oslo og endte med 200 etter åtte år med tre kommunalministre fra egne rekker. De to avtalepartiene KrF og Venstre har hatt en sentral rolle med avgiftsøkningene. Grønt skifte med grønne avgifter er også et stikkord for en miljø- og klimapolitikk med fornuftige innslag.

Bildet er sammensatt. Men snart er det valgkamp, og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum går kraftig til verks mot partiet som i mangt er Sps hovedkonkurrent for tiden. Kritikken gjelder «avgiftsbløffen» mer enn -økningen. For med en eventuell Støre-regjering, hvor Sp vil delta med fornyet styrke, blir det alt annet enn avgiftskutt. Og Marianne Marthinsen, sannsynlig finansminister i en eventuell Støre-regjering, har jo et poeng i at Siv Jensen burde ha tonet ned kritikken av partier som «faktisk er ærlige» om sin skatte- og avgiftspolitikk.

Men generelt sett er avgifter et tema som burde løftes høyere opp på den politiske dagsordenen. For statlige og kommunale avgifter lever i stor grad sitt eget liv, til tross for at de kan ha like stor betydning for folks økonomi som både skatteendringer, lønnsoppgjør og rentepolitikk. De fleste avgifter er innført i de gode hensikters navn. Men mens fordeling er ett av skattepolitikkens mange siktemål, tar avgiftene i mindre grad, eller overhodet ikke, hensyn til folks betalingsevne.