Før et annet inntrykk måtte feste seg: La oss med en gang slå fast at vi heier på kreativitet og engasjement, for å gjøre Harstad til en mer attraktiv by å bo i. I så måte har vi også sans for kunstneren Geir Samuelsen, som i havnestyremøtet denne uka presenterte sin idé om en fire meter høy statue som vil bli godt synlig ytterst ute på moloen som nå er under bygging. Skulpturen, som bærer navnet «Stjernefangeren», er en mannsfigur som klatrer opp en stige, for å hente ned en stjerne. Symbolikken kan vi også like: Harstadværingen som strekker seg langt for å nå sine mål.
Vi skal ikke mene noe konkret verken om kunstnerisk utførelse eller plassering. Likevel vil vi hevde at det er all grunn til å sette foten på bremsen i en prosess som åpenbart er i tidsnød allerede. Vi tør minne om sammenhengen mellom hastverk og lastverk, og vi må ha mer is i magen enn at vi lar oss stresse av det som hittil er lagt på bordet. At vi bør få en festeanordning på plass før betongdekket støypes, bør ikke gi utslag på vekten når argumentene skal veies.
Det er lett å la seg sjarmere og smigre, men Aps Sigrid Ina Simonsen har helt rett når hun sier vi må se dette prosjektet i sammenheng med den øvrige utsmykningen av byen. Vi kan nemlig ikke fortsette i et spor der vi tillater planløs klatting etter innfallsmetoden. Harstad sentrum lider av fragmentert og lite helhetlig tenkning, og det må vi gjøre noe med. Ingenting galt sagt om skaperlyst og initiativ. Tvert imot. Men vi må ikke la det være den fremste premissleverandøren til utsmykking av byen.
Det er i flere sammenhenger pekt på som en stor svakhet at Harstad mangler byarkitekt. Hvorvidt det skal være en arkitekt, er en annen diskusjon. Det er imidlertid hevet over tvil at byen har behov for en funksjon med et dedikert ansvar for byens visuelle uttrykk. Og inntil det er på plass, må vi holde en fot på bakken, og med kritisk blikk vurdere nye prosjekt som dukker opp. Nettopp derfor bør «Stjernefangeren» settes på vent inntil videre.