Det ble ikke akkurat en Oslo-opera, en Turning Torso, en japansk vertikalhage. Ikke engang et Polaria.

Muligheten var nok der. Pengene kanskje også. Leietakeren Statoil selveste - prima! Byggekunstnerne fantes, og kunstbyggerne likeså. Hva kunne bygget blitt, når det ikke ble det det ble?

Well, når en så heidundrende fin flekk nå en historisk gang faktisk sto klar til bruk, kunne alle jo parter ha samlet seg om et drop dead dritlekkert designmirakel av et framtidsoptimistisk superbygg, med innlagt stilsikret søknad om evig liv i arkitekturens annaler. Men så artig skulle vi ikke ha det. Fornuften og den kjølige sakligheten må ha hatt tilgang til designbordet, med - banner vi på - utrulla pekefinger,

Det ørna ser, på en sørlig flytur over sentrum og ned fjordbotnen, er et femetasjers arbeidshus der nede i vannlinja, saklig oppstilt i to hovedvolum, fløyer festet til en sentral reisning av glass. Bygninga har reist seg. Jammen står den ikke der og funderer på kor pass kaldt det kan være i sjøen, for den er på vei ned unnarennet og har tenkt å stupe uti og ta et bad. Etter alt å dømme blir det et stup i Boklöv-stil.

Fasaden kommer til å bli gjenstand for bykjære karakteristikker. Stabel av feskekasser på høykant og sånt. Litt nærmere kommer det fram at hvert hvite panel har brukne kanter, som kommer til å leke med morralyset sommerstid på en snodig måte. Fra ørnas vinkel er de noe overdimensjonerte takboksene på bygget ikke spesielt heldige, bortsett fra kanskje, for urbane måser. Kanskje ser ørna rett ned på det som kan bli noen av byens grillfestligste takterrasser.

Muligens skal grillinga heller foregå nede på grunnplanet, nær sjøkanten, i ei trapp skapt for flanering, sittende samtale og kajakklandinger, eventuelt -avganger. Hvis det i det hele tatt blir mulig for andre enn leietakerne til et slikt high security-bygg å bevege seg fritt rundt.

Steinsetninga rundt tomta representerer fint håndverk. Tenke seg til - dette er egentlig husets bakgård. Er det mulig å la tanken fare til Nilens bredd, der Cleopatra klapper til trapp i en båt rodd av slaver, og stiger opp trappa og inn i sommervillaen? Joda. i stille vær en solskinnsdag, så.

Men ingen skal påstå at byggets helhet skriker etter festlig sverming og mingling. Utsikt eller ei, i Kaarbøbygget skal det jobbes. Der sitter noen av de råeste oljegraverne Statoil har. Vill gjetning: Folke- og dyreliv i trappeoppgangen i bakgården kommer til å utfordre fokus. Oh my gee.

Et par uker inne i dets funksjonsliv nyter bygget nyhetens nysgjerrighet, og gudbedre husker vi støyen rundt Brunosten, som det nye Kaarbøbygget avløser. Nei, det vil Byen ikke ha en ny omgang av, om det kan unngås. Sjøl om det nye Kaarbø-bygget forsyner seg med en større chunk av den frie utsikt over fjorden fra beboere på lavere Seljestad, enn bygget det avløser, må man konstatere at joda, det befinner seg et relativt veltilpasset sted mellom litt for mye og litt for lite, der hvor mesteparten av livet jo befinner seg.

Og ørna kan på sin flukt inn fjorden at Byen har fått et nytt kapittel i sjøfrontfortellinga si. Bylinja begynner med den jordnære Trondenesdomen, fortsetter med hender i sving på Hamek, over bo- og underholdningskubene på Hamnneset, et slengkyss byr den Havnebygget og Saltlageret. Så en ny runde hender i sving, i tørrdokken - så altså: The new kid on the block - den nye blokka i gata - før det hele flater ut innover handelshus-viddene, og ørna treffer en lunken termikk fra ovnen på Hjellholmen.