«Dette kan ikke fortsette», virker som en grei oppsummering av sentralbanksjef Øystein Olsens årstale. Hans hovedbekymring gjelder bruken av oljepenger, og i den forbindelse også jobbveksten i offentlig sektor. Av de nye jobbene som er skapt siden høsten 2014, har to av tre kommet innen staten, kommunene eller i bygg- og anleggsbransjen. Det siste i mange tilfeller som følge av prosjekter i offentlig regi. Alt dette kan i noen grad sees som utslag av en motkonjunkturpolitikk for å møte uflatingen i norsk økonomi.
Å ansette flere folk for å løse oppgaver i det offentlige, er et enkelt virkemiddel å gripe til. Men jobbveksten i offentlig sektor har sin egen dynamikk, tross alle reform- og moderniseringsopplegg. En opptelling i Aftenposten i fjor viste at denne sektoren hadde vokst med nær 8.000 nye stillinger i Solberg-regjeringens tid, og at departement, direktorat og andre «byråkratstillinger» scoret høyt på tabellen. Én av tre arbeidstagere er nå ansatt i staten, fylket eller kommunen, noe som gir Norge toppscore i OECD.
Denne veksten medfører nødvendigvis at privat sektor krymper, en utvikling Produktivitetskommisjonen betegnet som ikke bærekraftig. Og her kommer sentralbanksjefen inn med en av sine sentrale bekymringsmeldinger: Industrien har vist for liten evne til å utnytte det kronekursfallet som fulgte oljeprisfallet – og dermed til å oppveie for jobbtapet i oljerelatert virksomhet. I en årstale males det rett nok med en noe bred pensel. Rundt om i landet finnes det jo tallrike eksempler på enkeltbedrifter med oppsving og ansettelser.
I det store bildet er det imidlertid bare turistnæringen som har vokst på kursfallet. Og Olsens konklusjon innbyr ikke til særlig uenighet: Fremover må en atskillig større del av sysselsettingsveksten finne sted i det private næringslivet, fordi norsk økonomi i økende grad blir nødt til å få flere ben å stå på. «Omstilling» er vel etter hvert blitt en slitasjeutsatt klisjé i den politiske debatten. Men Olsens påminnelse er nødvendig: Omstillingene ligger fremdeles foran oss.