Slik kan Sollifjellet Alpinsenter fortone seg en kald januardag, når vinteren hiver tunge, gråsvarte skydyner veggimellom, og løfter seg etter snyskavlan ut av svartvintersenga.
Alpinsenterets lysrad oppetter lia lyser innbydende til alpinister av alle størrelser og avskygninger, det dirrer i lufta et bud om Den hvite vinter, suset av kantede ski, pudderlengselen og hvinet av luft rundt ører i fart gjennom atmosfæren, om eieren nå enten har henfalt til en eller to ski, smal eller brei, kort eller lang, tupp opp foran og bak, nymotens telemark- eller klassiske alpinski - eller var det motsatt?
Sesongen er på stigende. Det heter «jotakk, fine, rolige dager» der ope i lia nå om dagen, og bløyta fra det siste mildværet tåler vi godt. Solid snøsåle i bakken i år. Veldig solid. Seks hundre alpinister på det meste i år, i går hadde vi - vel - seksten, ja. Mye vind. Den kan være brutal oppe i bakkene. Og mot heisanlegget!
I høyrekant av ørnas blikk, der nederst på parkeringsplassen, står et kompani britiske soldater opplaina i vinkel, og mottar peptalk, trøst og motivasjon fra overordnede med snøfriske ambisjoner. De har alliert seg med senteret, og får stå opp og ned i bakken daglig fram mot middagstider. Ørna kan ut over dagen glede seg over kinoforestillinger med briter og hollendere, jaget i flokk og rekke opp i bakken, glede seg over bambi-inspirerte nedturer, i breibeint Eddie the Eagle-stil, med natoplanker, veivende staver og salte uttrykk på cockneydialekt, over haug, stokk og bekk.
Det mer siviliserte klientellet står gjerne i kø på ettermiddagstid, og der har de vært lenge. Vind eller ei - noen av skikidsa holder det svingende fra heisåpning til seint på kveld, enkelte må fanges inn, pakkes sammen, legges i jern og spennes fast i et baksete, ellers spretter de tilbake i sporet. Sånn har det i grunnen alltid vært i Sollia. Bakken er ikke den bratteste i verden, heller ikke den største, ei heller den slakeste og minste, men veldig, veldig passelig, kanskje er en av de beste rekrutterings- og familiebakkene vi har. Den som kommer til topps blir sannelig ikke skuffet. Hold deg fast så du ikke ramler ned i Kasfjorden. Grytøytanngarden - the one and wonderful, under den koboltblå himmelranda.
Så: Sus nedad skrentene!
Og nå kommer snart pinadø en heis til. Avhengig av finansieringsformen tror daglig leder Knut Granås at tilleggsheisen kan stå klar om ett eller to år. Hvis noen napper på og blir med på en privatfinansiering, går det fortere. Heisen blir en enkel, men moderne, pod-heis, det vil si at skiløpern trekker ned en plasttallerken i ei snor, fester den mellom beina og fyker huhei hvor det går, til fjells.
Med en heis til øker kapasiteten i bakken formidabelt, og kødannelse, som på de flotteste dagene kan by på utfordringer for små tålmodigheter, fordunster.
Ørna registrerer også kvadraturet i caravanleiren, der i blikkets laveste kant. En gang utskjelte som rallsjåer, men nå politisk-estetisk reinvaska, ved kommunalt vedtak. Spikertelt, campingvogner og bobiler er fremdeles midlertidige installasjoner med høy grillføring, og fremdeles er det nok en og annen rynket stornase å se.
Akkurat nå en fredet plett, men bare vent! Når sola stiger og februar, mars og april klemmer sevja ut i seljekvisten, våkner blodstrømmen for alvor blant beboere der oppe i lia, og alpine sjeler ryster innelivet av ungene, trer på dem termodresser og slenger dem ut i snyskavlan. Så gir seg både voksne og barn vinterkosen i vold. Når grillene begynner å ryke kan ørna fastslå, hvis den har vett, at sånn kan norsk vinterkos godt ta seg ut i 2017.
Det behøver ikke stoppe der. Hvis Granås Johansen fikk det som han mer enn gjerne ser for sitt indre øye, var det om kort tid lagt ut atskillig flere hyttefelt, caravanplasser og bobilparkeringer i området, slik at ikke en eneste lofotværing eller vesteråling skulle være et fiber i tvil om hvor det beste stedet å frakte familien på skileir her i området er.
----