Det er sikkert behagelig og lettvint å fortelle barna at kotelettene ikke har noen fortid før de tilfeldigvis dalte ned i frysedisken. Trønder-Avisa kunne denne uka fortelle at en Facebook-rapport fra reinslakting i Steinkjer endte med kraftige reaksjoner i kommentarfeltet. Det samme hadde kanskje ikke skjedd her nord, fordi det finnes en ulik kulturell tilnærming til hvordan eksempelvis jakt, fangst og slakting skal møtes og oppfattes.
Akkurat som det finnes en utløpsdato for hvor lenge barna bør tro at de ble levert av storken på døra, nær sagt like etter at Adams matkasse var på visitt, er det naturlig at barna slipper å leve med illusjoner om hvordan verden er skrudd sammen. Blant de naturlige prosessene i livet, er hvordan maten kommer på bordet, inkludert pølser, nuggets og fiskepinner.
Flere barnehager har gjennom årene hatt tradisjon for å ta barna med på eksempelvis reinslakting. Her har de på en skånsom og pedagogisk måte fått vite at slakting er en forutsetning for finnbiff, i tillegg til at det settes i en sammenheng. Nemlig både kulturelt og næringsmessig – for ikke å snakke om ernæringsmessig. Like viktig er det at det settes i en etisk kontekst, og her vil foreldrene selv spille en avgjørende rolle for hvordan denne type informasjon bearbeides.
Det er lite Disney-aktig over både reinslakting og annen slakting, men i et moderne samfunn har dyrevelferd blitt viktigere for både metoder og gjennomføring. Det bør vi alle være glade for. Det som bør settes i høysetet er kunnskapsbasert læring om hvordan og hvorfor det slaktes dyr til menneskeføde. Det er naturlig at denne kunnskapen kommer før barna begynner på skole, for eksempel i barnehager - eller at kunnskapen overføres fra foreldrene i en naturlig sammenheng. Vi tror det er en bjørnetjeneste å pakke inn budskapet for mye.