Vi snakker om en bydel som i likhet med flere andre i Harstad var befolket av personell ansatt i, eller i tilknytning til, både hær, marine og kystartilleri. De var tusener.

Det var den gangen ørna svevde over en Harstad by som trygt kunne kalle seg garnisonsby.

Hærstyrker rådde grunnen på Ila. Sjettedivisjon, generaler og stjerneglans. Hærens befalsskole, som trimmet og trente linjegymnastikk så det knirka og skreik i det gamle tregulvet i BSIN gymsal, nå overtatt av kreativt personell, men fremdeles under den gamle dragekammen som strekker seg langs mønet på bygget. Gymsalen inngår i en jugend-akse som begynner med et par fjonge villaer ved mottaket/kantina, og ender oppe på bakkekammen over Art Gymsal, med et av byens flotteste bygg, som moderne harstadværinger kaller Generalboligen, omtrent midt i Harstadgårdsbakken - sjøl om det neppe har bodd en general der noen gang.

Ila var langt fra alene som bydel med et flertall innbyggere tilknyttet militære institusjoner. Bergseng, Skjæret, Trondenes, Åsegarden, og sikkert flere. Men Ila hadde nok de høyest rangerte offiserene.

Litt militaria er ennå igjen. Ørna har nettopp sett splittflagget vaie dovent foran Storgata 40, som vel opprinnelig aldri var tiltenkt militær funksjon, men som nå styrer lønnsutbetalinger til forsvarets ansatte over hele landet. Langs Storgata nedenfor ligger Kaserna, historisk brun og majestetisk, som en arktitektonisk skatt - også den fullt gjennomført i sivil funksjon.

Ørna svever sakte gjennom en dyster, altfor regntung og mild desember. Kakelinna gjør verden søkkvåt, veiene er så fordømt glarhålkete at selv katten ønsker seg isbrodder. Oppe i Ilabratta er alle lys tente i Forvarsbyggs hovedkvarter, hvor Skifte eiendom befinner seg, kontoret som faktisk og praktisk har overført all frigjort - om det er lov å bruke en slik betegnelse - militær eiendom til sivile hender over de siste par tiår. Nærmest alt av forsvarsbygg er overlatt - det vil si solgt til - sivile privatpersoner og virksomheter.

Rett overfor parkeringstunet ligger den gamle Ila-kantina, som de siste par årene har hett Harstad Mottak og tjent som herberge for folk på flukt fra de som vil dem vondt, eller på vent fra de som vil ha vedtak på at de skal gjøre vendereis.

Og like sikkert som myndighetene har tømt byen for garnisonstegn skal også mottaket tømmes og nedlegges, og kanskje opphøre å eksistere, siden norsk innvandringspolitikk har ry på seg for å være så vellykket. Ørna bryr seg neppe, men stasvillaen som troner med en viss prominens på høyden der nede til venstre - også den et ledd i jugend-aksen på Ila - tilhører forresten en av personlighetene bak akkurat den politikken.