Ørna kan studere - og undre seg på - hvorfor veier langs kysten, den norske, på død og liv skal legges nedenfor bebyggelsen, mellom folk og fjære. Som i Medkila, og deler av Kanebogen.

Hundrevis av kilometer norsk vei er lagt i fjæra, eller langs den. Og det fortsetter. Veien skal fram. Hvert år blir ur-fjæra pressa bort fra bebodde områder, overpløyd, utfylt og begravd. Når en vei først er lagt i slynger rundt den sjønærmeste bebyggelsen, så har den en tendens til å bli der. Hvert tjuende år eller så, skal den utvides, påbygges, utbeines og oppgraderes for å romme mer trafikk. Nærmere og nærmere fjæra, og til slutt får vi en steinvorr langsvannkanten - som på bildet. Det er lettere å dose seg ut i sjøen enn å tenke: Kor fint om det faktisk ble mulig for folk å bo i vannkanten, med godkinn mot selveste pulsslaget mellom hav og land,

Sjønært liv? Nei så artig skal vi ikke ha det - hundremetersona og sånt. Dessuten må vi ha plass til vei. Brei vei.

Kysten er lang, så veileggerne har mye fjære å ta av. Men ved nærmere ettersyn er fjæra en begrenset ressurs. Mellabæret mellom hav og land er bare en utstrekt sytråd. I grunnen finnes få steder igjen der havet vasker inn over uforstyrret kystland to ganger i døgnet og legger fra seg næring til kravlende kryp. Noen steder er forskjellen på flo og fjæra tjue centimeter, andre steder tolv meter. Arter som lar seg drukne og tørke to ganger i døgnet, som lever samtidig i havet og på tørt land, varierer enormt. Pulssona er ekstremt bioproduktiv, prøv å putte en femtiøring på en marinbiolog. Sett av de neste fire timer.

Ett er bombesikkert, og det er at der hvor tarepulsen kryper, kravler, klyper, klemmer og klorer, blir mindre og mindre, og kortere og kortere, spesielt der det bor folk.

Mange steder er det blitt riktig poppis å la skog vokse vill igjen, i artsmangfoldets tjeneste, siden kulturskog nesten er for en ørken å regne. Hvem har hørt om så mye som en halvmeter sjøutfylling som ble løftet vekk for å gjenvinne urfjæra? Og derfor altså, klipper riksvei 83 langs det meste av Medkila, folk vekk fra fjæra.

Undres over at Osneset ser ut som det vil til sjøs. Ørna sveiper blikket over en bydel som for ikke mange tiår siden var traust landsbygd, med en hel del dyrkamark, og som lå så langt fra sentrum at den knapt eksisterte - ja så langt at man neppe hadde råd til bussbilletten.

Alt krymper, som kjent. De fleste opplever nå bydelen i - ja, sånn i forbifarten. Mindre dyrka mark nå, men du kan fremdeles kjøpe deg ny traktor i Medkila.

Blikket glir opp og hilser Hinnstein der på vesntrekanten, fjelltoppen Byen gjerne stiller opp som visuelt ekko mot Grytøyas fabelaktige festhimmelkrans der i det fjerne, under skyene.

Oppafor bebyggelsen sprudler praktfullt turterreng. Og har du sett, med ryggen lent mot skogkanten, duver det nyfornemme Statoilbygget, selveste oljebrura i hvitt, som om ikke lenge har tatt bussen - well - inn gjennom betalingsbymuren til en svarthvitrutet tilværelse i sjøkanten - den utfylte - på Seljestad. Flere velkjemma boligfelt ligger og konfererer solvent og reflektert med hverandre oppetter åsen, med våken sjekk på trafikk ute i sundet, og at unger holder seg på trygg avstand fra den travle, asfalterte sekstisona der nede i vannkanten.

Beboerne lever i selvsikker forvissning om eierskap av ei premium randsone. Ørna må enda litt lenger vekk fra sentrum, og nærme seg Holtet, for å påtreffe noe mer eksklusivt og mer sjønært.

Det er der du kan finne positive modeller på den sjeldne og attråverdige formelen «villa med nausttomt». Hm. Boligfelt i flomålet, en redningsplan mot utryddelse av urfjæra?