Med innlevelse forteller Kirsten Reinertsen om den dramatiske oktober-morgenen i 1942.
- Mamma var gått for å handle. Jeg og søsknene mine Inger og Tore, som da var 13 og 9 år gamle, var ikke stått opp ennå da det plutselig banket på døra utenfor kjøkkenet.
Russefanger
Etter hvert som «russefangene» ankom Harstad, ble de satt til forskjellige arbeider for besettelsesstyrkene, rundt omkring i hele regionen. En mindre leir med sovjetiske krigsfanger ble plassert på sletta omtrent der Heggen videregående skole seinere ble bygd. Folk flest så hvor ille fangene ble behandlet, og hvordan de levde. Dette avfødte det vi med en fellesbetegnelse kan kalle en uorganisert «hjelpefront». Den eneste hjelpen folk kunne forsøke seg på var å dele litt av den maten man heller ikke selv hadde noen overflod av med tilfeldige russefanger. I Heggen valgte mor Dagny å utstyre Kirsten med matpakker som hun ble instruert til å gi til fangene som oppholdt seg nedenfor huset i Heggen.
Siste gang den fireårige Kirsten foretok en slik ekspedisjon resulterte det i et svært utrivelig, uanmeldt besøk.
Forhør
Tidlig morgen, mor Dagny var gått til byen for å handle; det gikk et rykte om at en av butikkene hadde fått inn etterspurte varer. Inger (13), Tore (9) og Kirsten (4) var ikke stått opp enda, da det ble banket på ytterdøra. Idet barna kom inn i kjøkkenet, ser de to tyske militære med en russefange mellom seg stå på trammen utenfor kjøkkenet. To bryske offiserer utstyrt med maskinpistol og fangen mellom seg tramper inn på kjøkkenet.
De stiller seg foran tre nokså forskremte barn, hvor de eldste snart oppfatter hva saken gjelder; russefangen hadde fått mat av Kirsten. Det var strengt forbudt å gi mat til slavearbeiderne som tyskerne rådde over. Barna var likevel neppe klar over at det kunne medføre dødsstraff å gi mat til «untermenschen», som russerne og andre slaviske folk ble karakterisert som. Situasjonen ble etter hvert vanskelig; ingen av barna forsto, enn si snakket stort tysk, og de tre «gjestene» fikk heller ikke kommunisert på annet enn sitt eget tungemål. Men «mama» forsto alle. Og barna fikk klargjort at hun var gått ut for å handle. Snart kom mor heim, og det synet som møtte henne da hun sto på trappa og så inn i kjøkkenet klarer Kirsten nå – mer enn 74 år seinere å beskrive gjennom: «Mamma ble stiv i blikket, hun hvitnet og snublet seg inn i gangen og kjøkkenet».
Dette «besøket» var verre enn noen av de tidligere visittene familien hadde måttet tåle. Mor Dagny forsøkte å beherske seg, men hun var naturligvis svært opprørt over hele situasjonen.
De tre barna hennes, oppstilt i sine pyjamaser sto «skolerett» foran to korrekt kledde tyske offiserer med hver sin maskinpistol i armkroken – pekende mot en blek, skitten og mager russefange. Mor støttet seg mot det store lys-grønne kjøkkenbordet med en liten grå, og rødfarget brodert kjøkkenduk midt på bordplata. Fem slitte «pinnestoler» sto rundt bordet; to på hver langside og en mot kortsida med den karakteristiske skuffen hvor de oppbevarte saks og småting.
Det var et stort kjøkken, med en svart, vedfyrt komfyr med ovnsringer og ei stor stekovnsdør med håndtak av støpejern, som barna aldri fikk lov til å røre. Den kunne jo bli temmelig varmt når det var fyr i ovnen. Foran ovnen hang kjøkkenhåndkleet til tørk over messingstanga som var montert i fronten av ovnen, slik at håndkleet ikke berørte ovnen.
På langveggen sto den gråhvite emaljeglaserte utslagsvasken, med en gul vannkran over. Skapdørene over og under kjøkkenbenken var av smale gøyfusbord, og med en låseanordning som måtte vris inn i en slå. Kjøkkenet var panelt med pløyde bord malt i en lys asurblå sjattering. Dørene var som fyllingsdører flest den gang: Med tre forskjellige farger i ramma og fyllingen med «border» mellom, der fargene fra vegg og bord gikk inn i et mønster brutt av en kontrastfarge.
«Forhøret» av fangen – og konfrontasjonen med Kirsten ga ikke annet konkret utfall enn at fangen bare så ned i det brunmalte kjøkkengolvet. Han tittet bare opp når tyskerne pirket i ham med en pistolmunning. Kirsten så det skremmende i situasjonen; mor viste tydelig at hun var redd og søsknene var om mulig enda reddere. Fangen ristet på hodet når tyskerne henvendte seg til ham, og mor sa bare «nein», og klarte vel neppe å få fram andre lyder.
Russefangen
Mors ansiktsuttrykk letnet noe da tyskerne «bød farvel». Men hun fortalte aldri hvilken beskjed offiserene ga idet de forlot kjøkkenet. Hun omfavnet barna og forsøkte å roe ned situasjonen på beste måte. Ute på trammen ble russefangen rett og slett skutt. Mor sørget da for å få barna ut av sikte og inn i stua. Her krøp de sammen alle fire, og gjorde seg så små de kunne, mens den store, hulkende gråten og fortvilelsen vekselsvis hevet, senket og spredte seg mellom dem.
Hvor lenge den døde kroppen ble liggende på trappa, har ikke Kirsten noen formening om, men etter noen tid ble han hentet av to medfanger, som under oppsyn av voktere fraktet liket ute av syne.
Kirsten ble ikke bedt om å overbringe flere matpakker til russefangene.
Barndom
Kirsten Reinertsen er bosatt i Bærum, der hun gjennom flere perioder har vært innvalgt i kommunestyret. Hun begynte fortellingen om sine første seks leveår i Harstad da vi møttes for mer enn åtte år siden. I Harstad fikk hun en barndom litt annerledes enn barn flest, og ikke bare fordi hun var datter av Odd Lindbäck-Larsen (1897-1975) og Dagny Kaspara Lund (1899-1993). Far Odd var i Helsinki som militærattache da han i 1936 ble utnevnt til stabssjef ved 6. Divisjonskommando, under generalmajor Carl Johan Erichsen. I 1939 kom generalmajor Carl Gustav Fleischer til Harstad som Erichsens etterfølger. Han installerte seg i Generalboligen i Hans Egedes gate 7. – Også kjent under adresse Storgata 6. (Nå bedre kjent som Generalhagen).
Kapitulasjon
Etter 10. juni 1940 ble Lindbäck-Larsen kastet ut av stabssjefsboligen i Ila. Familien ble nå innkvartert i det Kirsten betegner som «et stort hus ved havna». Etter noen tid ble hun, mor og de to storesøskene evakuert til Tromsø, dit ferden gikk med ei skøyte. «Mamma fortalte at det var helt ubeskrivelig trangt om bord». Her ble de innkvartert i justisminister Terje Wolds bolig i Austadvegen 8. Husets eier var da på vei over til England. For barna ble det noen fine uker i Tromsø. Ungene fikk leke i en relativt stor hage med busker, blomster og trær. Her var god plass, både til å løpe, klatre og leke med Monika, som var favorittdukka. «En dag kom far opp bakken, bærende på ei dukkevogn. Den var knall gul og med en hane malt på siden». Vi forstår av måten hun forteller på, at dette var en stor og spesiell hendelse i Kirstens liv.
Vaktstyrken
De norske vaktstyrkene ved den norsk-russiske grensa, som fortsatte sitt vakthold etter 10. juni, skulle etter general Ruges plan dels få offisersopplæring og trening der. Da tyskerne oppløste den norske hæren høsten 1940 gikk denne operasjonen i vasken for Lindbäck-Larsen, som var satt til å organisere det. Han kom da heimom en kort periode, før han ble beordret til Victoria terrasse. Dette var på ordre fra Terboven, og han ble nå arrestert med status som Terbovens personlige fange, uten å få noen dom. På Møllergata 19 satt han til april 1942, deretter på Grini til september 1943 og så i Sachsenhausen fram til våren 1945, da han ble hentet heim av De hvite bussene.
Heggen Allé
Da far ble arrestert fikk familien ordre om å vende tilbake til Harstad. Nå ble de innkvartert i Conradi-gården i det som i dag har adresse Heggen Allé 9. Thor Conradi, som ble gift i 1943 fikk flytte inn i 2 etasje, mens fru Dagny og barna hadde overtatt 1. etasje da de kom høsten -40. Men Kirsten var blitt syk, hun hadde fått tuberkulose mens de bodde i «det store huset ved havna». Etter hvert måtte hun til behandling i form av solseng og tidens øvrige hjelpemidler ved tuberkulosehjemmet i Gullhaugen. Sykdommen gjorde også at hun mistet matlysten og ble ytterligere svekket.
På den mer positive siden nevner Kirsten sin gode venninne Randi Johnsen, datter av baker Johnsen. Dette vennskapet skulle bli skjellsettende for lille Kirsten; for hver gang hun kom for å leke med Randi ble hun tatt inn på kjøkkenet til bakerens frue, som mens Kirsten venta, kokte opp en «kraftdrikk» til den medtatte jentungen som så å si aldri smilte ellet viste noen form for glede. Hun fikk beskjed om at hun ikke fikk leke med Randi før koppen med kraftdrikken var fortært. Ellers minnes hun noen gledesstunder i husets stue der den pianospillende bakermester kunne underholde dem med sitt virtuose spill.
I den mer voksne verden foregikk også ting både Kirsten og søsknene ble smått involvert i. I fjøset på Kaarbøgården fikk familien ale opp en grisunge. Den skulle jo ha mat, og dette var et fint syssel for barna, som slik ble ansvarliggjort for ting de kanskje ikke forsto hele dybden av. I Kaarbøgården bodde også den gamle fru Conradi, som hadde flytta ut av heimgården etter sin manns død. Kirsten husker henne som en hyggelig og staselig eldre dame.
Dagligliv
For familien Lindbäck-Larsen, var ikke dagene stort annerledes enn for folk flest i Harstad på denne tida, i alle fall hva folk i sin alminnelighet kunne se. Men tyske offiserer fant ofte påskudd til å komme på uanmeldte besøk i Heggen Allé. Etter hvert forsto fru Dagny at familien skulle vite at de var under oppsikt. Det å ha en familieforsørger som var tatt i forvaring som følge av «Anordn. d. Leiters des B. K. I, Oslo» skulle kjennes fysisk, og ikke minst psykisk, av hele familien.
Kirstens tuberkulose utviklet seg til det verre. Hun ble stadig mer underernært og skulle ha vært med på en transport av syke barn over Narvik til Sverige, men dette ble stanset – av tyskerne.
Mat og sølvtøy
Fru Lindbäck-Larsen var i den heldige situasjon at de hadde kontakt med en familie på Grytøya, som når anledningen bød seg, forsynte dem med mat fra gården. Det kunne være poteter, gulrøtter, egg og andre «landmannsvarer». Kontakten med Olsen fra Grytøy var etablert før okkupasjonen, og han tok med seg store deler av familiens malerier, sølvtøy, møbler og andre verdigjenstander fra stabssjefsboligen og sørget for å lagre dem på sikkert sted gjennom alle okkupasjonsårene. Men det store runde sølvfatet på stett var blitt stukket unna på sikkert sted, inntil Oluf Galschiødts «ballsal» i det som nå har adresse Hans Egedes gate 48 ble vigd til sakrale formål. Fra da av ble fatet benyttet som døpefont, fram til krigens slutt. Oluf Galschiødt, var både dampskipsekspeditør og en svoren forsvarsvenn. I 1936 var han medstifter av Harstad og Omegns forsvarsforening og ble lokallagets første formann. Han ble en god venn av stabssjefens hus. Galschiødts hus var blant annet utstyrt med et stort flygel som sto i det Kirsten betegner som «ballsalen».
Livet gikk videre
Kirstens bror Tore var sterkt plaget av eksem. Utslettet over hele kroppen økte på i takt med de forverrede sanitær-forhold. Det fantes jo ikke engang såpe å få kjøpt. Mor forsøkte seg med såpekoking, med det resultat at Tore bare ble verre. På klessnora bak huset vaiet de godt kokte gasbind-bandasjene friskt i vinden, mens gutten klødde seg til blods på armer og bein og hvor han ellers kom til å klore og klø seg. Før jul i 1943 skrev mor til far om saken i ett av de månedlige brevene de ble tillatt å utveksle. Hun spurte om han syntes det var greit at hun skrev til en styrtrik svenske som de var blitt kjent med da Lindbäck-Larsen var militærattache i Helsinki. Uno S… kunne kanskje skaffe dem såpe og andre nødvendighetsartikler? Jo, det fant majoren helt i sin orden. Og dette resulterte i at det etter en tid kom svenske-pakker til Heggen. Til alt overmål; den første eska inneholdt i tillegg til fødevarer og medisinske remedier også tre rosa marsipangriser.
Men så, en dag kom en tysk offiser og hentet Ravi; Conradis hund, som var i familiens varetekt mens eieren var borte. Det gjorde vondt når de møtte offiseren og Ravi på turer de hadde til sentrum.
Finnmarkskatta
Syltetøyet som ble kokt av tyttebæra de plukket i lia ovenfor huset ble lagret i store hollandske leirkrukker som ble satt ned i kjelleren. Et utmerket pålegg å ha på brødskiva ut over vinteren. Men saken var at kjelleren ikke var helt «tett», det myldret med mus der, og de mesket seg på voksen som møysommelig var smeltet over syltetøyet i krukkene. En dag kom havnesjef Okkenhaug på besøk, med en hankatt av beste sort under armen. Mor Dagny hadde fortalt om problemet til flere venner av familien. Katta hadde stukket av fra en av Finnmarks-båtene som kom med flyktningfamilier i oktoberdagene i 1944. Nå ble det vei i vellinga! Monsen ble satt i arbeid, og ryddet ganske fort opp i kjelleren, noe som ble synliggjort ved at den bragte ofrene sine opp i kjøkkenet, slik at man skulle se hvor flink han var. Imidlertid var det også lagt ut rottegift i kjelleren, noe katta også forsynte seg av – så ut på etterjulsvinteren 1945 døde monsen, som i mellomtida både hadde oppnådd familiens tillit og kjærlighet. «Da brøt vi sammen, hele familien», forteller Kirsten. Dette ble toppen på all motgang de hadde hatt. Mor Dagny gråt sammen med de tre barna sine, over tapet av kattemonsen fra Finnmark.
Ragnarokk
Mor og de eldste barna forsto kanskje at det slett ikke var sikkert at far ville komme hjem, og etter hvert som tiden gikk ble minnet om ham visket ut hos Kirsten. Dette skal ikke forstås dit hen at hun levde ubekymret. Kirsten hadde vært i Solvang-gården i Storgata 45, der det ble drevet barneskole under okkupasjonsårene. På tur heim ble hun overrumplet av sterkt flydur, kanonild og brakende bombenedslag. Fra fler hus langs Arnt Arntsens veg ble det ropt at hun måtte komme inn slik at hun kunne bli tatt ned i kjelleren. Men Kirsten fortsatte fortrøstningsfullt på hjemvegen. «Ingen fikk meg til å sette fra meg dukkevogna med Monika for å gå ned i en kjeller!» Dette må ha vært 4. mai 1945, da britiske fly bombet Black Watch i Kilbotn.
En fremmed mann
Det kom brev til Heggen Allé. Major Lindbäck-Larsen var på tur heim, han var hentet av Folke Bernadottes hvite busser fra oppsamlingsleiren Neuengamme. En skarp vårdag i april 1945 sto han på trammen. Tross at han da hadde vært på en fetekur i Sverige, kjente ikke Kirsten den fremmede mannen som så plutselig kom og ville være en del av hennes hverdag. Ut i mai flyttet de ned i stabssjefsboligen i Ila, og snart var han igjen den aktive norske offiser. Slik Kirsten så det: Alltid på reise, denne gang til England. Han klarte imidlertid å få kontakt, slik at han fikk gitt den omsorg han så gjerne ville til sin øyensten. I 1946 reiste familien til Kristiansand, far var blitt oberst og sjef for Agder Infanteriregiment. Her fikk Kirsten all hans oppmerksomhet og han hennes. Det var her at Kirsten fikk leie sin far og Kong Haakon VII – samtidig: «Det var så nifst å gå ned til Christiansholm festning. Alle barna i Kristiansand visste jo at det var der trollet bodde.»
