Ble skutt fem ganger, kommer aldri til å tilgi

Fire deltakere i Troms-delegasjonen til AUF mistet livet. Gunnar Linaker (23), Simon Sæbø (18), Anders Kristiansen (18) og Johannes Buø (14). Viljar Hanssen (22) ble skutt fem ganger på Utøya, men overlevde.

– Det tok meg lang tid å skjønne at de var borte. Jeg tok meg selv i å ringe dem alt for ofte, så lenge som to år etterpå, for å fortelle noe eller bare prate.

Viljar Hanssen (22) var 17 år da han overlevde fem skudd på Utøya. Bestekompisene Simon Sæbø fra Salangen og Anders Kristiansen fra Bardu mistet livet.

– Jeg kommer aldri til å tilgi det som har skjedd, sier Viljar i dag.

Guttene møttes i 12-årsalderen. Livet handlet om politikk og røverstreker. Det var konferanser, jenter, fester og sosialdemokrati i en skjønn forening. Trekløveret la planer for hvordan Simon skulle bli fiskeriminister og Anders ordfører. Og Viljar – han skulle bli noe stort.

– Mitt liv blir aldri det samme uten dem. Hver gang jeg gjør noe, eller tar en beslutning, så spør jeg meg selv hva de ville tenkt. Så lenge jeg aldri glemmer dem, er de ikke døde for meg.

Reddet broren

Med kaffekoppen mellom hendene, sittende på en av Bislets hippeste kafeer, er det lite som skiller Viljar fra andre i rommet. Men så ser du at han mangler fire fingre. Og har et arr ved tinningen. Spør du, svarer Viljar at han har slåss med en isbjørn.

– Jeg prøver å blir oppfattet som litt macho, men det funker ikke så veldig bra, skal jeg innrømme, skrøner han.

– Neida, jeg har ikke noe problem med å fortelle folk hva som har skjedd.

Viljar dyttet lillebroren ut i vannet da han selv ble skutt på Utøya. Redselen for å miste broren satt dypere enn frykten for kulene. Det neste Viljar ser er hvite sykehuslaken. Han legger en plan.

Flere dager i koma

– Jeg har alltid jobbet hardt, uansett hva jeg har gjort i livet. Jeg har alltid hatt en plan. Vi la en plan jeg og gutta, før de døde, om at vi skulle bli folkevalgte, starte lokallag og slikt. Vi gjorde alt, frem til ... Så da jeg våknet fra koma la jeg en plan om at jeg ikke skulle la 22.juli påvirke meg mer enn det måtte. Jeg skulle komme tilbake fra sykehuset mye fortere enn legene sa, og jeg skulle tilbake i livet mye fortere enn folk trodde var mulig. Jeg har levd etter det.

– Planen din funket?

– Det har lyktes akkurat slik jeg ønsket. Mye av denne planen har jeg lagt sammen med familien min, spesielt min bror.

– Mange husker broren din fra 22.juli. Hvordan har han det i dag?

– Han har det bra. I dag studere han musikk og drama i Tromsø, er 19 år, spiller i diverse band, produsere musikk og spiller teater. Han er en kreativ sjel. Vi har alltid vært hverandres beste venner.

Sluttet med politikk

Viljar håper å studere juss til høsten. Det siste halvåret har 23-åringen bodd og jobbet i Oslo, en by han tidligere hadde et «tenst» forhold til.

– Det var mange ekle følelser knyttet til byen. Uroen i kroppen og angsten for store steder, som jeg har slitt med siden 22.juli, var sterkest i Oslo. Men jeg visste at jeg måtte overvinne frykten og bo i Oslo på et eller annet tidspunkt, om jeg vil drive med politikk igjen. Og det vil jeg.

– Ditt forhold til politikk, hvordan har det forandret seg?

– Det fine er at det ikke har forandret seg. Jeg tok en pause fordi jeg trengte andre impulser. Jeg måtte også slutte, for en dag å kunne komme tilbake som Viljar – politikeren, ikke bare Viljar – han som ble skutt fem ganger på Utøya.

I 2012 flyttet Viljar fra Svalbard. Det var vanskelig å bo der uten vennene, og uten å kunne gjøre de tingene som før fylte hverdagen.

– Det er urettferdig at jeg ikke kan kjøre snøscooter eller spille fotball. Jeg kommer aldri til å akseptere det.

– Lar ikke 22. juli styre

Selv om livet i hjembyen Tromsø ikke blir det samme, er Viljar uforandret. Med unntak av noen små detaljer.

– Jeg har færre fingre og et mindre øye … Utover det, har ikke hendelsen forandret meg i det hele tatt. Jeg har de samme vennene, de som fortsatt lever, det samme engasjementet og den samme herlige familien. Hver dag jeg klarer å ikke velge bort noe på grunn av det som har skjedd, så er den dagen en seier. Og jeg vinner nesten hver dag.

– Hva mener du med det?

– Du vet, som å droppe en reise fordi man synes det er skummelt. Det gjør jeg ikke. Jeg lar ikke 22.juli styre meg. Samtidig er det tullete å si at jeg lever som om ingen ting har skjedd, for 22.juli har skjedd, og er med meg hver dag – psykisk og fysisk.

Klarer ikke å godta

Viljar har vært gjennom en omfattende rehabiliteringsprosess. Ting som før var en selvfølge, måtte læres på nytt. Som det å holde en kaffekopp.

– Jeg måtte jobbe med å finne balansen igjen etter å ha blitt blind på det ene øyet. Jeg måtte også lære å bruke armen uten fingrene så godt det lot seg gjøre. Det er fortsatt en konstant trening å holde alt i sjakk. Det er et problem, for funksjonen skulle jeg gjerne hatt. Det er vanskelig å ha en arm, i stedet for to.

– Hva var spesielt vanskelig å lære seg på nytt?

– Det vanskeligste var å lære seg å godta det som har skjedd. Det gjør jeg fremdeles ikke.

– Kommer du noen gang til å gjøre det?

– Nei ... Det er så meningsløst at Simon og Anders ikke skal få lov til å bli alt det de ville bli.

Bakkeløpene har vært lange. Motbakkene mange. Men nå nærmere Viljar seg toppen.

– Jeg har det mye lettere. Jeg har landa. Jeg har gjenvunnet kontrollen. Kanskje er tiden inne for å ta opp igjen politikken snart? Jeg vil gjøre verden til et bedre sted for fremtidige generasjoner. Det er mitt mål.

– Vi kan vel si at jeg fremdeles vil bli noe stort.