20. juni vil måtte gå inn i Harstad-skolens historie som «Den svarte Mandag».

Ikke alene avslørte Harstad Tidende kommunens påtvungne forlik i en grotesk mobbesak, kommunesjefen avdekker en subkultur vi gjerne skulle ha vært foruten.

Han unnviker berettigede spørsmål fra avisa, han nekter å svare på spørsmål som ville belyse skolens tiltak for å mestre utfordringer over tid. Eller rettere, hvorfor nettverket sviktet på det elementære plan.

Systemsvikt? Nei, det fungerte i det aktuelle tidsrom!  Det beskyttet –ikke ofrene, men de som ignorerte varslene, som bagatelliserte nødropene. Utad MÅ skoleverket fungere uklanderlig, og innad kreves systemlojalitet. Overfor ansatte kreves konsensus, man skal for egen framtids skyld ikke signalisere uro om lokale forhold. Og for all del må det ikke skje i full offentlighet!

Avisas første spørsmål lød: Har kommunen bedt de to jentene om unnskyldning? Intet svar, der er jo ingenting å be om unnskyldning for. Det er jo forlik, og da så!

Spørsmål nr 2: Har kommunen innrømmet noen form for skyld og….? Intet svar, se ovenfor. Forresten, hvis man anser seg skyldfri, var det alene utfra prosessuelle hensyn man inngikk forlik nesten i millionklassen?

Spørsmål nr 3: Hva var vedtatt handlingsstrategi i det aktuelle tidsrom? Intet svar. For kommunesjefen synes et svar å være irrelevant eller fordi han ikke vet. Alternativt vet han det  inderlig godt, og ikke ønsker å gi innsyn i hva administrasjonen ikke gjorde.

Spørsmål nr 4: Konsekvenser for mobbere og personale som sviktet?  Intet svar. Er det fordi offentligheten intet har med skolens indre liv å gjøre? Eller er det et innrømmet behov for å kunne opprettholde et «image of a stiff upper lip?  -Alt for Skolens uklanderlige rykte!

Spørsmål nr 5: Lærdommer for Skolen?  Svar: Alt skal bli så meget bedre, en gang. Man sier ikke ett ord om hva man har satt i gang overfor den mobbing som allerede florerer, eller om tiltak som snart skal iverksettes.

De fornærmede stilte også noen spørsmål som går til kjernen i skolens manglende handtering.

Hvorfor grep ingen inn? Hvorfor tok ikke lærerne tak? Hvorfor fikk mobberne fritt spillerom og ofrene måtte unngjelde?  Svarene kan best beskrives som ljomende taushet!

Jeg beklager å måtte oppleve en komplett demaskering av en korpskultur som lot barn ofres til fordel for indre ro i systemet. Men skolen bygger på en helt nødvendig tillit fra befolkningens side. Siden lille Marius’ dager har Skoleverket møtt ulike former for berettiget kritikk. Nok en gang syner det seg at man må erkjenne at alt henger på den enkelte yrkesutøver, som i all sin sårbarhet må ha styrke nok til å forsvare eleven mot overgrep selv om Systemet i egeninteresse er handlingslammet.