Flyvåpnenes treningsleir ble etablert av «Londonregjeringen» og offisielt åpnet i det som seinere er blitt kjent som Little Norway i november 1940. Her ble både flygere, motormekanikere, navigatører og skrogmekanikere utdannet for å kjempe mot Hitler-Tysklands nasjonalsosialistiske okkupasjonsstyrker.
Svartbjørnene
Hvordan det gikk til at fire svartbjørner ble maskoter i leirene til nordmennenes Little Norway har vært besværlig å finne ut av. Men i et notat fra LKN-sjefen til lensmannen i Målselv på slutten av 1940-åra sies det at «bjørnene ble gitt som gave til flyveleiren «Little Norway» fra kanadiske venner i 1942».
«Peik», «Pål» og «Per» var «stasjonert» på «Vesle Skaugum» mens binna «Funny» fikk tilhold i Muskoka, sentralt i Ontario.
Bjørnegården
Da Ole Reistad som var sjef i «Little Norway» ble overført til Bardufoss våren 1945, tok han med seg Fanny, Per og Pål. Navnet på binna Funny ble fornorsket til Fanny etter at de var etablert på Bardufoss.
Det ble satt opp en innhegning i leirområdet på Bardufoss, der bjørnene selvsagt ble en stor attraksjon. De ble gjenstand for oppvartning og oppmerksomhet, også fra sivilbefolkningen. Blant befalet ved LKN (Luftkommando Nord-Norge) og Bardufoss flystasjon kom det til tider fram stor uenighet om hvorvidt en militær flystasjon hadde den fornødne kompetanse til pass og stell av bjørner – og om det i det hele tatt kunne rettferdiggjøres å ha en bjørnegård på stasjonen.
Pass og stell
At ikke alt foregikk «etter boka» på Bardufoss klargjøres i boka om Ole Reistad. Bjørnene ble nemlig fôret med allskens umulig bjørnemat av nysgjerrige og til dels innpåslitne tilskuere, slik også etter at de kom til Folkeparken. «Pål» skal ha dødd på grunn av dette. Når dyra i tillegg ble ertet og plaget, utviklet de en tydelig aggresjon rettet mot bestemte plageånder. Det som ikke skulle skje var derfor uunngåelig; En sersjant gikk inn til bjørnene og feilberegnet bjørnens rekkevidde idet lenka hadde snurra seg litt. Han fikk «så hatten passet», og vel så det, men ble reddet ut før han ble maltraktert.
Bjørnene flyttes
Etter at en menig soldat ble utsatt for samme behandling ble det vedtatt å flytte bjørnegården til skogkanten ved stadionområdet.
Om det var flyttinga som ga anledningen vites ikke, men «Pål» stakk av. Det ble stor oppstandelse, bjørnen var sporløst borte. Den gamle bjørneredselen fikk ny næring; bærsankinga ble satt på vent, og folks alminnelige aksjonsradius ble også på andre vis innskrenket.
Bjørnesøk
Det ble iverksatt leteaksjoner, uten resultat. Men bjørnen skal ha blitt observert i Sørreisa. I forbindelse med en militærøvelse ble bamsen funnet; han lå da i dvale i en tysk bunkers ikke langt fra hovedleiren. Etter hvert fant man at den hadde oppholdt seg i området hele tiden og livnært seg på det han fant i søppelbøttene rundt mannskapskjøkkenet. Pål ble forflyttet i sovende tilstand, tilbake til «standkvarter».
Harstad
29. september 1950 meldte Harstad Tidende at bjørnene ville bli overført til Harstad i løpet av høsten. Men 9. november hadde dette enda ikke skjedd. Avisa meldte da at «Bardufoss-bjørnene skal snart til Harstad». Det hadde lenge pågått diskusjoner i pressa omkring bjørnenes skjebne, og det var kommet så langt at man ville bli kvitt dem. Styret i Folkeparken v/ verftseier Sigvart Bach skrev til Bardufoss flystasjon og tilbød seg å overta bjørnene.
16. september 1950 besvarte LNK henvendelsen fra Harstad med at «(…) bjørnene og gjerdet om bjørnegården overlates til Harstad Folkepark gratis». Betingelsene LNK satte var at bjørnene ble hentet snarest mulig – i hvert fall før de gikk i hi, og at alle utgifter i forbindelse med flyttingen var Luftkommandoen uvedkommende. I boka Legenden Ole Reistad sies det at bjørnene ble overført til Harstad høsten 1950.
Folkeparken
Olaf Gabrielsen, som kjørte kommunal lastebil fraktet dem til Folkeparken hvor de ble plassert bak gjerdet, men eksakt når dette skjedde vet vi enda ikke.
Etter et besøk i Harstad oppfordret «barnetimeonkel» Lauritz Johnson; «Onkel Lauritz» barna i byen til å be bystyret om å få ryddet og gjort reint rundt bjørnene i Bjørnbåsen. 12. juli 1951 kom også Harstad Tidende på banen og sa seg fullstendig enig med barnetimeonkelen: «En har inntrykk av at det kastes inn i innhengningen all slags rask uten at det blir fjernet. Det lukter stygt og det ser fælt ut. Bjørnene kan neppe trives i slike omgivelser.» Avisas kronargument for sin omsorg viser seg å være mer av hensyn til folk enn dyr, for «Slik det er nå, er det ingen turistattraksjon.»
Leon Leonhardsen (1916-1987); sistemann i rekken av bestyrere på restauranten i Folkeparken har fortalt Rolf Gabrielsen at Pål døde av lungebetennelse. Pål ble brent og gravd ned i tomta etter en sommerfjøs. Guttene i Skaret dro på safari, fant bjørneskallen og trakk ut tennene – som ble svært attraktive suvenirer. Etterpå ble skallen behørig begravet på nytt.
Tragedien i Skaret
Etterjulsvinteren 1953 ble svært snørik. Det høge gjerdet i Bjørnbåsen kom til kort overfor Fanny. 2. april, skjærtorsdags formiddag, tok Fanny sats fra snøskavlen og kom seg over. Som for å rekognosere ruslet Fanny opp til restaurantbrakka, der hun ble sett av folk som ville tilbringe noen timer i løypa innover parken. Folk ble nysgjerrige, kom for nær. Fanny ble skremt og krøp i skjul under brakka. En 11-12-års gutt krøp etter for å se. Fanny hadde da snudd seg, og fikk tak i gutten, som fikk stygge kloremerker og ble bitt i leggen før tre menn fikk avledet bjørnen og dratt gutten fram. Han ble tatt hand om av lege og bragt til sykehuset på en kjelke fra et nærliggende bolighus.
Hans Knudsen (1920-2010) sa i et leserinnlegg til Folkeviljen at heldigvis var ikke Funny en slagbjørn! Hun ruslet bedagelig ned i Skaret og så seg omkring. Her «banket» hun først på hos Kristian Eriksen så «hele huset ristet» i følge reportasjen Erling Hall-Hofsø skrev i Folkeviljen. Derfra luntet hun bort til fjøset, men kom heller ikke inn der. På tur mot byen ombestemte hun seg og tok sikte på huset til Gunleik Aas (1908-1987). Her sto et kjellervindu på gløtt, og hun tok seg da inn der. Tilskuerne fant planker og lemmer og stablet foran åpningen, for å holde binna innomhus. I mellomtida var politiet ankommet, bevæpnet med gevær og pistoler. De var alarmert av tilskuere som hadde tatt seg inn i boktrykker Aas` hus og ringt etter hjelp.
Binna fikk et skudd i pannebrasken og ytterligere tre skudd fra politimester Haldorsens gevær. Dette ble kritisert av Knudsen, som mente at man kunne ha holdt bjørnen under kontroll til den var tilført beroligende middel – per mat.
Avisa Haalogaland klargjør i sin reportasje at «det (er) forbudt å ha villdyr i fangenskap i Norge». Men på direkte forespørsel ville ikke politimesteren forlange bjørneparken avviklet, om han fikk «tilstrekkelig garanti for at det blir tatt forsvarlige sikkerhetshensyn».
Haalogaland var også kritiske til at bjørnen ble skutt. Parkstyrets nestformann; Leif R. Johansen fant hele situasjonen svært beklagelig og «la skylda på alle dem som gjorde sitt til å skremme den». Han ville lett kunne fått «den kloke binna» med seg hvor han hadde villet, «men ikke med hele menneskemassen om seg». Han hadde et håp om at Harstad-folk ville støtte opp om å få skinnet utstoppet. Og ved utsagnet om at «den var klokere enn mange mennesker», fikk han avisas fulle støtte.
Sorti
«Fanny» – ble stoppet ut og satt på sokkel i restaurantbrakka i Folkeparken. Senere ble hun flyttet til inngangspartiet i rådhuset. Herfra ble hun flyttet til «Vesle Skaugum», feriestedet for personell i flyvåpenet på Golsfjellet. Det skal ha vært Hans Knudsen, en av flygerne fra Little Norway, som organiserte dette.
Etter at Pål døde ble Per svært ensom etter hvert. Han gikk rundt og rundt i innhengninga, og utviklet etter hvert en spesiell måte å kaste med hodet på før han fortsatte. Dette gjentok seg, dag etter dag, år etter år. «Per» ble altså den siste svartbjørnen i Folkeparken. Våren 1966 ble han funnet død ved bekkeleiet like utenfor hiet i Bjørnbåsen.
Følger
Etter at bjørnene var borte og bjørnebåsen ryddet vekk, var det som om lokalsamfunnet fant å ville hedre «bamsene». Slalombakken som barna hadde benyttet i noen år fikk nå betegnelsen «Slalombakken i Bjørnbåsen». Da det ble bygd barnehage i området fikk den (selvsagt) navnet «Bjørnbåsen barnehage». Men det mest eklatante ”beviset” på affeksjonen kom da Norsk Medisinaldepots nye lager i Blåbærhaugen skulle utsmykkes: Kunstneren Skule Waksvik fikk da i oppdrag å utforme en bjørnefigur. «Akende bjørn» ble avduket i 1982.
Kilder:
*Fossland, Andreas (red): Legenden Ole Reistad: Hans liv og virke på Bardufoss 1945-1949, Moen i Målselv 1998
* Harstad Tidende 29. september 1950: «Bjørnene fra Bardufoss overføres til Harstad Folkepark i høst».
* Harstad Tidende 9. november 1950: «Bardufoss-bjørnene skal snart til Harstad».
* Folkeviljen 9. november 1950: «Bardufoss-bjørnene er gått i hi»
* Harstad Tidende 12. juli 1951: «Krigskirkegården på Trondenes og bjørnene i Folkeparken»
* Folkeviljen 7. april 1953: Leserinnlegg av Hans Knudsen: «Funny»
* Folkeviljen 7. april 1953: «Dramatisk bjørnejakt i Harstadskaret skjærtorsdag. Fanny ut av innhengningen, overfalt en gutt, angrep 3 hus og ble skutt i en kjeller».
* Haalogaland 7. april 1953: «Fluktforsøk fra bjørnegården i Folkeparken kostet binna livet – og en tilskuer sykehusopphold».
* Haalogaland 7. april 1953: «Blir ”Funny” utstoppet?»
* Harstad Tidende 11. april 1953: «Binnen «Fanny»s død»
* Folkeviljen 4. november 1953: «Folkepark-bjørnene til Vesle Skaugum»
* Harstad Tidende 27. april 1966: «Den siste bjørnen i Harstad er død»
* http://digitaltmuseum.no/021025644431?page=3&rows=72&query=little%20norway&pos=201
* https://no.wikipedia.org/wiki/Little_Norway|Little Norway
* E-post-utveksling med Rolf Gabrielsen
* Samtaler med Elin Bjarke, Steinar Pedersen og Helge Sørensen.