På hotellet Cayo Santa Maria, som ligger omlag fire og ei halv mil ut i havet på Nordsiden av selve Cuba, bor det om lag 2 000 mennesker. Samtlige av disse er utlendinger, fra USA, Canada, Norge, ja hele verden for øvrig. Her på denne lille øya har cubanerne bygd opp et paradis av et turistanlegg. Når man har fått rom her, så er alt ellers gratis. Man får både mat og kaffe, rom og øl og mer til. Alt så mye man vil ha.

Luksusøy

Det er kun hotellgjestene som bor på øya. Alt av betjening busses inn fra landsbyen, som ligger på fastlandet der den ca 4,2 mil lange veien til øya her starter. Her i landsbyen lever de, og jeg er sikker på at når foreldrene forteller barna om den overdådige luksusen de utenlandske kaksene har på øya, så vil de bare bli stående å måpe. Kontrastene er i alle fall så svær, at man nesten må klype seg i armen og spørre seg selv: Er dette mulig. Ja, det er mulig. Og det er også mulig å leve uten Facebook og Internett.

Castro forregnet seg

I går, da vi kom fram til dette enorme luksusområdet, ba jeg om å få tilgang til Internett. Men opp i all denne overdådige luksusen, var det noe vel storforlangende. Det er jo ikke lenge siden cubanerne fikk beskjed om at det ikke var mulig å få Internett siden de bodde på en øy. Her må Fidel, eller Raoul, eller hvem det ellers måtte være, forregnet seg kraftig. Nå kunne de angre seg over at de mente at analfabetismen var en av hovedårsakene til revolusjonen. Nå, vel 50 år etterpå, styrer de en velutdannet befolkning. Folk er ikke lenger analfabeter, men de vet i dag at det er massevis av øyer som har Internett. Nei, det trikset må maktapparatet bare glemme. Og det gjorde de. De opprettet en elendig nettverk og folk må søke om å få tilgang til nettet. Her er det også det vi kaller manjana, manjana. Kommer jeg på nett i dag, eller i morgen. Kun tiden vil vise dette.

Gamerne smiler

Så tenker jeg. Hva da med de stakkars folkene. De får jo ikke engang Facebook. Ikke får de vite hva naboen har til middag, eller om kompisen trykker ”en like”, på bildet du har lagt ut av hunden din. Du får heller ikke gratulert en perifer kjenning med dagen. Vedkommende må da tro at man ikke lenger bryr seg. For ikke snakke om gamerne, som bruker all sin dyrebare tid på nettspill. Stakkars dem. De må visst lide stor nød her på Santa Maria. Men det ser jaggu meg ikke sånn ut. I går kveld registrerte jeg faktisk flere ungdommer som både smilte og hadde det gøy sammen. Ingen av de voksne jeg snakka med har savna Facebook. Ingen av dem jeg spurte hadde ikke engang tekt på Internett. Egentlig har jeg ikke det jeg heller, men når tid jeg får sendt dette reisebrevet vet jeg ikke. Men det kommer vel plutselig.