Klokken er 08.30 på Harstad mottak. I fellesrommet ved inngangsdøra er det rent, men møblene har sett bedre dager. TV-en, som snart skal vise nyheter på engelsk resten av dagen, er ennå svart. Ved siden av sitter tre personer som snakker stille sammen. En ansatt og to asylanter. Den ene, han med dressjakke, presset blå skjorte og dongeribukse, heter Ahmed Kibret. Han er 39 år gammel, fra Etiopia og har sittet på mottak i fire år og to måneder. Han kjeder vettet av seg.

Spiser og sover

Kibret har sagt seg villig til å la Harstad Tidende følge han en dag på mottaket. Jeg ber om å få komme tidlig på morgenen, rundt det jeg tror er frokosttid. På felleskjøkkenet er det imidlertid helt tomt, akkurat som i de andre rommene på mottaket der jeg blir vist rundt denne morgenen.

– De fleste sover fremdeles. Mange sover halve dagen, sier Kibret.

I dag bor 46 menn på denne delen av mottaket nært Harstad sentrum. Det normale er at en tredjedel av beboerne har fått opphold i Norge. En tredjedel venter på svar på sin behandling mens den siste tredjedelen har fått avslag. Den siste gruppen venter på å forlate Norge, eller har anket sitt avslag. Kibret tilhører den siste tredjedelen.

Fullt på rommet

Kibret er heldig, sier han, som har enerom. 10 kvadratmeter rommer en feltseng, en vask og et speil, en vanlig seng, et kjøleskap, en hylle stappfull av matvarer (noen poteter har falt ned på gulvet), et par småbord og stoler.

Jeg får et glass tropisk juice, kjøpt for noen av de 1800 kronene en asylsøker med avslag får i måneden til å dekke mat, klær og sosiale utgifter. Jeg spør hvordan folk har det på mottaket.

– Noen har et smil på lur, noen har det trist og dumt, noen gjør kanskje noe kriminelt. Alle er forskjellige, sier Kibret.

Det meste av tiden på mottak går til å surfe på nettet, se tv, spise og sove. Man går en tur på butikken. En gang i måneden får alle tilbud om å gå gratis på Grottebadet.

Med under 60 kroner om dagen å leve på, er det begrenset hva de får til ut over dette, sier Kibret.

Omvisningen fortsetter. En rekke treningsmaskiner står spredt rundt omkring i gangene og i en garderobe i kjelleren. De bruker Kibret av og til for å holde seg i form. Et populært rom inneholder datamaskiner som beboerne bruker flittig, gjerne til å holde kontakten med familie og venner i utlandet.

Mottaket våkner opp

Klokken nærmer seg 11. Jeg møter et par av beboerne, men det er fremdeles nesten tomt på datarommet og kjøkkenet. I sistnevnte rom er møblene så slitt av de nesten ikke er egnet til å sitte i. Men det er rent på gulvet.

Kibret forteller om hvorfor han er på mottaket. Han måtte flykte fra Etiopia og sine tre barn. Kona er død. Han skjønner ikke hvorfor han har fått avslag. Myndighetene tok bilbutikken hans. På døra var det oppslag om at han måtte i fengsel.

– Det er på den måten folk med makt i landet tar det de ønsker. I stedet for å gå i fengsel, betalte jeg 7.000 dollar for å komme til Norge, sier han.

Når klagen på hans vedtak er ferdigbehandlet er usikkert. I mellomtiden venter han, sammen med 46 andre personer på denne avdelingen av mottaket. Hittil har jeg kanskje sett 5–6 av dem.

– Det er lett å snu døgnet. Man har ikke noe å gjøre her. Du læres opp til å ikke gjøre noe som helst. Ingen har jobb, fordi man ikke får lov til å jobbe. Å kunne gå til et arbeid, er mitt største ønske. Da blir kroppen sterkere og du får energi. Jeg vil jobbe med noe fysisk. Jeg kan også kjøre lastebil.

Star Wars

Det er ikke mer å se på mottaket. Vi setter oss ned der vi møttes, i fellesrommet ved inngangen. Klokken er 12. TV-en viser BBCs nyhetskanal. Vi sitter sammen i stillhet. Forsøk på småprat gir dårlige resultater.

– Hva synes du om den siste Star Wars-filmen?

– Star Wars. Hva er det?

Vi har sett få av de samme filmene. Amerikanske eller norske filmer og bøker må oversettes til amharisk hvis Kibret skal skjønne noe særlig av dem, sier han.

Jeg sjekker på mobilen om noen bøker av Hamsun er oversatt til amharisk. Det er det ikke.

Ahmed Kibret forbereder seg på å vente og kjede seg videre denne dagen. Jeg går hjem.

FULLT: I over fire år har Ahmed Kibret bodd på rom som dette. – Når jeg bor alene er det enklere å sove, sier han. Foto: Lars Richard Olsen