Abdi Malik sprudler i Hålogalandshallen. Lagkameratene på HILs 2004-årgang tar seg en drikkepause. 11-åringen har ikke tid til å hente vannflaska han har liggende langs sidelinja. Han skal ha flere ballberøringer for å bli best mulig. Teknikken er allerede godt utviklet til alderen å være. Treneren får merke det. Abdi Malik gjør en finte, slår ballen mellom føttene på den voksne, løper rundt tunnelen og mottar ballen på motsatt side. Han smiler bredt.
– Jeg elsker å spille fotball. Jeg skal bli veldig god, sier Abdi Malik.
Han begynte å spille fotball i HIL fordi storerbror Mohamed, som spiller for HILs rekruttlag i 4.-divisjon, mente han hadde gode evner.
Ferdighetene skal utvikles mye mer. Abdi Malik legger lista høyt.
– Forbildet mitt er Ronaldo. Jeg skal trene til jeg får til alt han gjør på banen. Og jeg skal bli landslagsspiller for Norge, sier den somaliske gutten.
Var redd
Harstad Tidendes lesere ble kjent med gutten julaften 2012. Da hadde den da 8-årige Abdi Malik, og familien fått andre gangs avslag på asylsøknaden etter at de forlot hjemlandet Somalia da HIL-spilleren var 3 år. I fjor sommer kom de etterlengtede gladmeldingen: Familien er innvilget opphold i Norge etter å ha ventet i uvissthet i sju og et halvt år.
– Vi kom til Norge da jeg var tre år. Her er jeg oppvokst og har alle vennene mine. Jeg har vært redd for at vi ikke skulle få lov til å bo i Harstad, sier Abdi Malik.
Han ser ned i bordet og får et alvorsdrag over det ellers smilende ansiktet.
– Ventetiden har vært vanskelig. Jeg har for eksempel ikke kunnet dra på ferie slik vennene mine gjør, men da har det vært fint å kunne spille fotball, sier han.
Somalieren har i løpet av årene i HIL spilt sammen med gutter fra 14-15 ulike nasjoner. Denne kvelden er ni land representert på treningen.
– Vi har det fint sammen, og det har ikke vært bråk og konflikter selv om vi kommer fra ulike land. Jeg hadde dessuten lært norsk i barnehagen. Misforståelser har det heller ikke vært på grunn av språk. Men det ble litt tull første gang vi skulle spille kamp. En av gutta på laget skjønte ikke hvilken vei vi spilte, og løp med ballen mot eget mål, sier Abdi Malik, og det lune og varme smilet er igjen tilbake.
– Føler oss hjemme
Han er tredje eldst i søskenflokken på åtte barn. Sju er gutter. Storebror Mohammed er på b-laget. Også storesøster har spilt fotball i årrekker i Harstad. De fem yngre søskene er ikke gamle nok ennå, men 5-åringen Ahmed er begynt å leke med ballen.
Mamma Nimo Aden Ahmed sier fotball er viktig.
– Når de ikke trener, har vi sju gutter som spiller hjemme.
– Fotballen ønsker oss velkommen. Vi føler oss ikke som outsider, men blir inkludert. Barna lærer om vennskap og hvordan de skal forholde seg til hverandre. På trening smiler de hele tiden, sier hun.
– Dette handler ikke bare om HIL. Egentlig opplever vi at hele Harstad-samfunnet er åpne og mottakelige for nye landsmenn. Vi har funnet oss godt til rette i løpet av disse årene og føler oss hjemme her.
