Sudaneseren som alle kjenner ved fornavnet Abazar, kom til byen 10. desember 2014 etter å ha rømt fra hjemlandet og til eksil i Kairo i 2008.
- Harstad var som ei julefortelling etter de tøffe tidene jeg hadde opplevd i Sudan. Jeg tenkte på dette som en sikker havn og begynte straks å jobbe med Harstad kulturskole, Kultur i Troms og Harstad kommune.
- Jeg har lært mye i løpet av det siste året. Det er vanskelig å komme fra Afrika og leve nord for polarsirkelen. Det er forskjeller i klima, mat, kultur – forskjeller på alle områder egentlig. Her i Norge er det et godt system med tanke på flyktninger. Men det er et for gammelt system tilpasset et fåtall flyktninger, ikke den mengden vi ser komme hit i dag.
- Vi har jobbet hardt for å oppdatere dette for å bruke andre metoder enn fysiske ressurser som hus og penger. Det er ikke nok for å få integrert flyktninger. Det må andre ting til for å gjøre kommunikasjonen mellom flyktninger og vertskapssamfunnet lettere. Kjenner vi hverandre kan vi leve sammen. Kultur kan hjelpe til med å bygge broer, sier Abazar.
Harstadmodellen
Derfor var det integrering gjennom kultur han kastet seg ut i.
- Vi har utviklet noe vi kaller Harstadmodellen. Den går ut på å bruke mitt opphold, musikk og kultur som et redskap til å integrere flyktninger her i Harstad og samtidig hjelpe i fredbestrebelsene i Sudan, der jeg kommer fra – om ikke for min generasjon så i hvert fall for den neste, sier han.
Det å bo i en friby behøver nødvendigvis ikke bare være rosenrødt.
- Jeg har fem barn med meg hit. Etter at jeg kom fra Kairo skjønte jeg at uten integrering kan en friby bli et helvete. Integrering ble et viktig mål, ikke bare for meg, men for alle flyktninger. Harstadmodellen er et integreringsverktøy.
Ville berge livet
Harstadoppholdet har altså vært benyttet mer enn til å uttrykke egen musikk.
- Ja, det hadde jeg ikke mulighet til i Sudan. Jeg kommer fra et område med et fundamentalt regime der musikk er forbudt. Alle sangene mine ble sensurert og mangelen på frihet til å uttrykke meg endte i trusler mot mitt og min families liv. Jeg flyttet ikke til Harstad for å oppnå et bedre liv, men for å berge livet, ikke minst mine barns, sier han.
Men det hjelper lite å flytte og så ende opp med å leve i isolasjon i vertsbyen.
- Det er også en trussel, sier Abazar. - Om mine barn isoleres her vil de før eller senere kunne bli fundamentalister, og anse musikk som noe forbudt. Derfor sørger jeg for å integrere barna mine i barnehage og skole. De deltar i samfunnet. Og det har jeg ikke gjort for å være et godt eksempel, men for min egen del og for å gi barna et normalt liv.
- La oss ta et eksempel: Terroristene i Frankrike. De var født i Frankrike, gikk i barnehage og på skole der. Men de ble terrorister fordi de levde isolert i egne småsamfunn.
Fred i hjemlandet
Friheten til å uttrykke seg er ikke et mål i seg selv – den er en rettighet, mener Abazar.
- Når du har denne retten; hvordan skal du så bruke den? Jeg har to tanker om det. Det ene er å utvikle musikken min og det andre er å bidra til fredsbyggingen i Sudan og dermed sikre at det ikke er nødvendig for flyktninger derfra å komme hit. Det vil også gjøre det mulig for meg å reise tilbake.
- I mine framtidsplaner er det fred i hjemlandet mitt, enten jeg er der eller det skjer etter min tid. Jeg har resten av familien min der. Jeg har venner der. Jeg har mine minner derfra, sier han.
- Hovedidéen med Harstadmodellen er å investere i integrering av flyktninger her og støtte fredsprosesser i konfliktområder ute.
Delt i to
I løpet av sitt friby-år har Abazar Hamid skaffet seg god kunnskap om det norske samfunnet. Også gammel historie.
- Inkludering er en gammel tradisjon i Norge. Slik har det vært siden vikingtiden og fram til i dag, sier han. - I et norsk samfunn er ikke alle like. Folk bruker ulike dialekter og går ulikt kledd, men det er én ting som samler – det norske samfunnet.
- Jeg vil benytte sjansen til å sende en melding til nordmenn: Det er ikke slik at et sivilisert samfunn bare består av nordmenn som må beskyttes med stengte grenser. Det norske samfunnet kan inkludere andre kulturer og det har skjedd siden Tor med hammeren. Jeg anser at Norge er delt i to grupper: De som er for og de som er imot flyktninger. Det er ikke nyttig for noen. I tillegg til politiske og økonomiske utfordringer er flyktninger én av utfordringene. Det hjelper ikke å løse disse bare ved å stenge grensene, mener han.
- Det er ikke flyktningene som er krisen, det er splittelsen i samfunnet som er krisen. Derfor er inkludering viktig. Vi må samarbeide for å løse utfordringene. Det er ikke nok å snakke norsk og spise torsk. Det er ikke integrering.
Takknemlig
Det siste året har resultert i mange høydepunkter for fribymusikeren. Selve oppholdet har vært det største.
- Jeg er så takknemlig for Harstad og folket her. Jeg føler meg hjemme her. Men jeg er bekymret for splittelsen for og imot flyktninger.
Abazar håper at hans opphold også gir effekt for harstadfolk.
- Kulturskolen, Musikk i Troms, kommunen og jeg har etablert to verktøy i Harstadmodellen; trekkfuglene og musikk for eldre.
- Trekkfuglene i regi av voksenopplæringa benyttes til å lære norsk og å bruke norsk i musikken. Vi bruker kultur til å bli kjent med det norske samfunnet og til å lære nordmenn om vår kultur. Det som kommer ut av dette kan være sanger, dans, drama, moter, mat, stand-up… ja, alle slags uttrykk. Alt dette viser flyktningenes kunnskaper og evner, og gir samtidig kunnskaper til vertssamfunnet.
I tillegg til trekkfuglene er det etablert musikk for eldre.
- Det er musikk for eldre enten de er i konfliktområder, i eksil eller i mottak. Sammen med trekkfuglene er musikk for eldre hovedverktøyene i Harstadmodellen som vil skape integrering og fredsbygging.
- Og her kan alle, enten de er for eller imot innvandring, bidra. De som er for flyktninger kan hjelpe oss med integrering og de som er imot kan bidra i fredsprosessene i våre hjemland, avslutter Abazar Hamid.
