HARSTAD: I flere år har familien kjempet en fortvilet kamp for at den 35 år gamle sønnen og broren skal få et forsvarlig helsetilbud.

35-åringen er psykisk syk og rusmisbruker. Han bor på Klubbholmen på Stangnes, og har signalisert til familien at han ønsker rusavvenning.

– Min bror må ha et heldøgns tilbud for å få et verdig liv, sier Marthe.

Avisoppslag

Hun ønsker ikke å stå fram med bilde og fullt navn av hensyn til egen familie. De utallige avisoppslagene om brorens innbruddsraid de siste årene har vært vonde å takle.

– Vi føler med næringslivet som blir påført hærverk, og skjønner at folk blir utrygge når det skjer så mange innbrudd. Men dette handler også om et menneske som ikke får den hjelpen han har krav på, sier Marthe.

I dag har broren vedtak fra Koordinerende enhet som på papiret skal gi han hjelp 15 timer per uke. Selv om han fikk hjelp så mange timer, vil tilbudet fortsatt være uforsvarlig, mener Marthe

– Når politiker De må ta imot hjelpen når de selv er klar for det, ikke når det passer med timeplanen for hjemmetjenesten. Hvis min bror ikke er hjemme når pleierne banker på døra, skjer det ofte at han ikke får nødvendig hjelp. Uansett så er ikke 15 timer hjelp i uka tilstrekkelig, sier søsteren.

Hun og familien frykter for livet til 35-åringen.

På helsa løs

– Enten at han tar en overdose, blir drept eller at han selv skader noen. Han må få hjelp til å komme seg vekk, men får det ikke, sier hun.

Den siste tiden har vært tøff for familien, så tøff at Marthe til slutt ble sykemeldt.

– Det er første gangen jeg er sykemeldt på grunn av forhold rundt min bror. Men denne gangen ble påkjenningen for stor. Vi har levd under ekstremt press i mange år. Hele familien er helt knekt, sier Marthe.

Alle innbruddene, totalt cirka 200 på to år, har satt familien helt ut av spill.

– Jeg har full forståelse for at de som rammes blir rasende, og vi er alle lei oss på deres vegne. Derfor må kommunen få til et hjelpetilbud som hindrer at uskyldige rammes, og som hjelper broren min ut av det uføret han er havnet i, sier hun.

–Dette gjør vondt

Pårørende til kriminelle, psykisk syke, blir gjerne glemt av hjelpeapparatet. De må klare seg selv så godt de kan.

– Ikke én eneste gang har noen i kommunen kontaktet oss og spurt hvordan vi har det. Jeg tok selv kontakt med kommunalsjefen og fikk ordnet et møte kjapp. Dette måtte jeg dessverre avlyse på grunn av familiære forhold. Så gikk til ordføreren og ba om et møte. Det skulle hun ordne, men så langt har jeg ikke hørt noe. sier hun.

De eneste som har stått på for familien er lokallagsleder Ann-Kirsti Brustad i LPP, Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse og Gatejuristen i Tromsø.

– Uten deres hjelp vet jeg ikke hvordan vi skulle ha klart oss, sier hun. Mandag hadde hun et møte med Gatejuristens Nina Walthinsen i Harstad og Ann-Kirsti Brustad i LPP.

Marthe har det siste året fått telefoner, tekstmeldinger og meldinger på Facebook fra folk som mener hun må få broren på rett kjøl.

– Det verste er å lese kommentarfeltene på Facebook, der mange har meninger om hva som egentlig bør gjøres med broren min. Det gjør vondt, for jeg er veldig glad i storebroren min, sier Marthe.

Hun vil poengtere at kritikken mot kommunen ikke er myntet på de ansatte på Klubbholmen.

– De har gjort så godt de kan ut fra midlene de har fått tildelt. Jeg vet at nedskjæringene har gått sterkt innpå de ansatte, sier Marthe.

Familien har flere ganger oppfordret saksbehandlerne hos Fylkesmannen om å ta direkte kontakt med nettopp de ansatte for å få den fulle og hele sannheten om situasjonen for 35-åringen.

– Det har de visstnok ikke gjort, sier Marthe.

HJELPER: Ann-Kirsti Brustad Foto: Frank R. Roksoy