Er det greit at foreldre følger sine barns bevegelser ved hjelp av en GPS-app på mobilen? 26 prosent svarte ja og drøyt 50 prosent nei i en måling for Datatilsynet. Og både brukerne og forhandlerne lister villig vekk opp fordelene: De unge kan få lov til mer når far vet hvor de befinner seg til enhver tid. Og mor kan følge minstemann hjem fra skolen mens hun sitter ved kontorpulten.

Elisabeth Staksrud, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og ekspert på barns datatrygghet, stilte et betimelig spørsmål i NRK Søndagsavisen i går: Hvilket problem er dette et svar på?

Bortsett fra den åpenbare risikoen for å gi foreldre falsk trygghet, sender slike apper et signal til barna: Du er aldri helt trygg, og det er greit å overvåke hverandre. Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon peker for sin del på barns behov for å utforske verden og rett til å gjemme seg bort og ha små hemmeligheter. Forskning viser at mens apper og annen ny teknologi preger familiene, bruker foreldre – som en generell tendens – stadig mindre tid på å følge med i barnas gjøren og laden gjennom samtaler og å engasjere seg i deres aktiviteter.

En annen og mer synlig tendens er jo at ”alle” nærmest kontinuerlig oppgir sine posisjoner og gjøremål via sosiale medier, og at Google og Apple vet mye og stadig mer om oss. Men en skepsis som gjør oss i stand til i alle fall å oppdage når nye grenser krysses, er å anbefale.

I en Donald Duck-klassiker fra 1950-tallet utstyres nevøene med en dings i skjermluene, som gir onkelen full kontroll – en historie tett opp til to andre klassikere, Vidunderlige nye verden og Storebror ser deg. Disney-fortellingens fremtidsbilde er passert for lengst.

Barn som ikke har mobil, ”tilbys” GPS-armbånd, og både penner og kosebamser med lydopptak og skjult kamera er introdusert på foreldretrygghetsmarkedet. En ikke spesielt dristig spådom kunne være at resultatene i Datatilsynets holdningsundersøkelse speilvendes om få år, og at et flertall betrakter GPS-sporing av familiemedlemmer som gårsdagens diskusjonstema. Men det skader ikke med noen refleksjoner før vi kommer dit, både i den enkelte familie og i samfunnsdebatten. For teknologien har en egen evne til å stimulere følelsen av et økende kontrollbehov.