Dataangrepet denne uken mot en rekke av landets største selskaper er blant de mest omfattende hittil. Norges Bank, åtte store bank- og finansbedrifter, Telenor, NetCom, SAS og Norwegian ble alle rammet og fikk viktige funksjoner lammet for en periode. Spørsmålet som melder seg umiddelbart i slike situasjoner er hva gjerningspersonene er ute etter. Handler det om økonomisk kriminalitet, eller ligger andre motiver bak når også samfunnets infrastruktur angripes på denne måten? I den første fasen meldte Dagens Næringsliv, som satte syv journalister på saken, at mistanken gikk mot profesjonelle aktører i utlandet.

17-åringen som ble pågrepet hjemme på gutteværelset i Bergen, er siktet for grovt skadeverk. Til Bergens Tidende har han forklart at han ville få samfunnet til å våkne opp, og at det hele var en protest mot dårlig datasikkerhet i Norge. Angrepet var neppe av de aller mest sofistikerte.

Men nettopp derfor gir det et bilde av samfunnets sårbarhet i dataalderen, et bilde som ikke er beroligende. Nå arbeides det selvsagt kontinuerlig med å styrke motstandskraften mot hacking og andre dataangrep, i alle større bedrifter så vel som på samfunnsnivå. Men mye tilsier at det må settes inn økte ressurser på dette området.

Én side ved sikkerhet og sårbarhet er såkalte ID-tyverier, en kriminell virksomhet som griper om seg og som i fjor rammet en kvart million nordmenn, ifølge Norsk Senter for Informasjonssikring (NorSIS).

Vel kan folk flest bli mer påpasselige. Men det er åpenbart for enkelt for rimelig datakyndige å skaffe seg de informasjoner som trengs for å ta opp lån, handle på nett, kjøpe bruktbil, osv. ved hjelp av en stjålen identitet – og med store økonomiske tap for den som rammes.

Seriøse tilbydere av varer og tjenester må skjerpe kontrollen. Men det virker mildt sagt betimelig når NorSIS vil ha slutt på at pass, førerkort, bank- og kredittkort sendes ut som vanlig brevpost uten særlige sikkerhetsforanstaltninger. Her ser vi en praksis som ikke er tilpasset en ny virkelighet. Nordmenns grunnholdning – at vi kan stole på hverandre – er en samfunnsverdi som skal holdes i hevd. Men dette må ikke forveksles med naivitet overfor eksempelvis utenlandske bander eller hjemlige dataangripere.