De store humanitære organisasjonene har penger både i banken og aksjefond. Omfanget vil kanskje overraske dem som forbinder Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp med bøsseinnsamling og frivillig innsats. VG og E24 har kikket de seks største hjelpeorganisasjonene i kortene og funnet at de sitter på 3,7 milliarder kroner. En nødvendig buffer for blant annet å kunne gå inn på kort varsel ved katastrofer, lyder en forklaring. Langt større midler enn de har kompetanse til å bruke noenlunde fornuftig, mener en av kritikerne, Anne Welle-Strand, direktør for Senter for utviklingsstudier og mikrofinans ved Handelshøyskolen BI.

Med unntak for Røde Kors utgjør ikke aksjeinvesteringene noen stor andel av organisasjonenes formue. Men VG/E24s avsløringer viser med all tydelighet hvor krevende det er å være å investor, særlig når man samtidig har en etisk kapital å forsvare. Flere aksjeposter viste seg å være plassert i selskaper som de samme organisasjonene har kritisert – og ganske høylydt krevd at Oljefondet skal trekke seg ut av. Nå selger man seg ut for ikke bli assosiert med våpen, barnearbeid, klimasyndere, osv. Å oppdage problematiske aksjer i tide, blir et spørsmål om kompetanse og ressursbruk i organisasjonene.

En annen kritiker, professor Terje Tvedt, beskriver hjelpeorganisasjonene som hybrider mellom staten og markedet. Statlige overføringer kom i fjor opp i 2,5 milliarder kroner. Erik Solheim, tidligere utviklingsminister, nå sjef for OECDs utviklingskomité, gir organisasjonene det gode råd å huske sine røtter, ikke tro at de er bedrifter og ta kritikken på alvor – for den kommer fra kompetent hold og gjør krav på analyse og debatt.

De største organisasjonene har fortsatt en viktig posisjon i frivillighets-Norge ved å kanalisere folkelig engasjement og medansvar. Og i nødhjelpsarbeidet har de et apparat og en smidighet som gjør dem til en fornuftig kanal for offentlige midler. Men hva med mer tradisjonelt, langsiktig bistandsarbeid? Norsk statlig uhjelp har fått hard medfart i utredninger og granskningsrapporter – og forbikjøres av mottagerlandenes ønske om mer handel. Hvordan de humanitære organisasjonene plasserer seg i dette bildet, bør også inngå i en konstruktiv, kritisk debatt.