Etter at regjeringen hadde fått summet seg litt, kunne statsminister Erna Solberg (H) gi det nær sagt eneste riktige svar i Stortingets spørretime i går: Norge vil ikke innføre EUs datalagringsdirektiv, fordi direktivet simpelthen ikke lenger eksisterer.
Med sin kjennelse dagen før plukket EU-domstolen hele direktivet fra hverandre, bit for bit og med en ualminnelig sterk og klar argumentasjon – i personvernets favør. Å lagre informasjon om alle innbyggernes tele- og datatrafikk strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, fastslår domstolen, og tilføyer at det hverken var nødvendig med den lange lagringstiden eller tilstrekkelig avgrenset hva teledataene skulle kunne brukes til.
Debatten om direktivet innad i EU-landene er dermed avrundet. Ikke minst i Tyskland har motstanden vært sterk, med flittige henvisninger til så vel DDR-samfunnet som til Edward Snowdens avsløringer fra dagens verden. Folk med rent mel i posen har intet å frykte, sies det gjerne ved enhver utvidelse av overvåkingen og innskrenking av personvernet. Argumentet er imidlertid utgått på dato, både på grunn av dataalderens muligheter til total overvåking og fordi de med urent mel i posen ofte vil være proffe nok til å omgå overvåkingen.
EU-dommen må tjene som en tankevekker for Ap som i sin tid trumfet direktivet igjennom mot regjeringspartnerne SV/Sps vilje – og for Høyre som tross sterk intern motstand besørget flertall i Stortinget.
Rett nok valgte man en noe strengere linje for det norske regelverket enn hva direktivet la opp til, i loven som etter planen skulle ha trådt i kraft neste sommer. Men det norske regelverket som skal erstatte det nå ugyldige direktivet må ha en bredere politisk forankring enn sist – men også unngå en ubalanse med motsatt fortegn.
Politiet forventes å kunne holde tritt med både terrorister og kriminelle bander, men med overvåking som et spesielt tiltak – ikke som et generelt utgangspunkt overfor alt og alle.
Et enhetlig europeisk regelverk er fortsatt nødvendig, og EU vil ventelig gå i gang med et nytt direktiv med den ferske dommen som rettesnor. For regjeringens del vil skrinleggingen av det gamle direktivet gå inn som en ”EU-tilpasning” hevet over all hjemlig strid.