Hjemmeboende som er sterkt demente og bor alene, kommer til å bli en stadig større utfordring for helsevesenet. Undersøkelser og forskningsrapporter slår fast at vi i årene framover vil få en betydelig vekst av demente, og da handler det om å være forberedt. For mange er dette en lang vei å gå.

Evenes kommune er et ferskt eksempel på hva det her er snakk om. Harstad Tidende kunne i går fortelle historien om Marit Elisabeth Harr som i flere måneder har tryglet Evenes kommune om sykehjemsplass for sin 92 år gamle far som har langt framskreden demens. Han har bodd alene på Liland, og har de siste 2-3 årene vært avhengig av hjemmesykepleie morgen og kveld. Dette fungerte fint inntil for 6-7 måneder siden. Da ble omsorgsbehovet vesentlig større. I mangel på sykehjemsplass har datteren i Harstad tatt faren hjem til seg, hvilket innebærer daglige kjøreturer mellom Harstad og Liland der 92-åringen har fått innvilget et 5-timers daglig tilbud på skjermet avdeling. Men det er ikke nok for en mann som nå er avhengig av tilsyn døgnet rundt.

Innen 1. januar 2015 skal alle landets kommuner ha på plass Demensplan 2015, som i praksis er en tiltaksplan som skal heve kvaliteten på de kommunale tjenestene til personer med demens og deres pårørende. Helse – og sosiallederen i Evenes opplyser at arbeidet er under oppbygging, og at man tar på alvor det faktum at antallet mennesker med demens trolig vil bli fordoblet de neste 35 år. Da holder det trolig ikke med de åtte plassene som Evenes har i dag.

Mange kommuner har allerede utarbeidet en demensplan, og vi vil anbefale at også Evenes kommune setter fortgang i arbeidet. Eksemplet vi har omtalt, understreker viktigheten. Det er uholdbart at pårørende må leve med en konstant frykt for at den demente skal finne på å gå ut i vinterkulda, uten klær. Det har skjedd, og i dette tilfellet med lungebetennelse og hofte – og benskader som resultat.

I fjor ble Oslo kommune tiltalt for omsorgssvikt da en 83 år gammel kvinne frøs i hjel i en snøfonn.

Demente er en av de gruppene i helsetjenesten som altfor ofte ikke får de rettighetene de har krav på, og som i stor grad er overlatt til seg selv. De er ingen pressgruppe, og de er fullstendig avhengig av pårørende. Derfor utgjør de også en pasientgruppe som kommunen har et ekstra sterkt omsorgsansvar for. Det må tas på ramme alvor.