Å vise filmen Idas dagbok var viktig fordi historien ikke er så unik. Det sier 28-åringen Ida Storm om sine videodagbøker, der hun gjennom ti år har snakket til kamera om sine psykiske ned- og oppturer, slik at kinopublikummet får del i borderline-diagnoser og selvskading, dop og suicidale drømmer, og i gleden over angst som overvinnes. Filmversjonen vakte stor oppmerksomhet under Haugesund-festivalen sist uke – der Flink pike var blant de nominerte til folkets Amanda-pris. Flinke piker kan være utsatt for et prestasjonspress som går på den psykiske helsen løs, noe det her fortelles om med varme og innlevelse.

Einars forsvinningsnummer, lyder en annen aktuell filmtittel som føyer seg til den samme kategorien, der publikum bringes tett på det som blir kalt sjakkspillet mellom livet og døden – og som gir inspirasjon til livets neste trekk. Og hva kan oppnås med filmer som disse? Mye, ifølge professor og assisterende Folkehelsedirektør Arne Holthe. Selv om det fortsatt mangler mer omfattende vitenskapelige studier på dette feltet, er han ikke i tvil om at synliggjøring av psykiske lidelser – og å bryte ned gjenværende tabuer – har en betydelig nytteverdi.

I så måte har nok verden gått fremover de siste par tiårene. Mange har bidratt, ikke minst har en rekke kjente personer fra politikk og samfunnsliv valgt å stå frem med sine fortellinger. Nå merkes en trend hvor også barn og unge viser åpenhet om sine problemer, i forskjellige medier. Og åpenhet er en vesentlig forutsetning for å ta tak i disse folkehelseproblemene på bred front. Men kunnskap er neste trinn. Norsk Psykologforening hadde her et viktig innspill under årets Arendalsuka, om ”boken som mangler” i grunnskolen.

Ida var blant de virkelig hardt rammede. Men annenhver nordmann vil en eller annen gang i livet møte problemer med sin psykiske helse, og mange finner det fortsatt vanskelig å snakke med noen om problemene. Kunnskap, fra skolealder av, øker mulighetene for mestring. Det samme kan filmer som åpent og hudløst viser hva det handler om – filmer som også kan gi noen refleksjoner rundt det prestasjonspresset dagens ungdomsgenerasjon utsettes for. All ros til dem står frem og alminneliggjør noe som vitterlig er ganske alminnelig.