Nordmenn viser stadig større vilje til å yte en skjerv til gode formål. En undersøkelse i regi av Innsamlingskontrollen viser en gledelig økning for faste givere og fadderordninger så vel som for mer sporadiske og situasjonsbestemte aksjoner. I 2013 lød totalen på nærmere 12 milliarder kroner, et tall og en vekstkurve som dessuten vitner om god markedsføring fra de humanitære hjelpeorganisasjonenes side. Men Innsamlingskontrollen er også ute med en advarsel, eller i alle fall en påminnelse: Å velge hva man vil være med å støtte er ikke bare et spørsmål om formål, men også om tillit til at pengene kommer dit de skal.

Innsamlingsbasert hjelpearbeid er blitt et stort marked, noe også useriøse aktører har oppdaget. Useriøse, i den forstand at giverne mangler muligheten til å følge med på hva pengene går til. Det hender at en uforholdsmessig stor del av givermidlene notorisk ender som lønn og ”diverse utgifter”, enten hos organisasjonen – dersom den finnes – eller hos et firma med spisskompetanse på profittbevisst telemarketing. I noen tilfeller kan det sikkert være evnen til å organisere og ikke den ærlige viljen det skorter på. Men åpenhet om regnskaper og dokumenterte resultater av hjelpearbeidet bør jo være minstekrav fra enhver giver.

Med slike advarsler og påminnelser in mente kan det gjerne poengteres at konkurranse er sunt. Også for store, veletablerte hjelpeorganisasjoner kan det være nyttig med noen små og målrettede utfordrere. Og for å repetere et velbrukt ordtak, er det nød nok til alle her i verden. Det finnes mange gode eksempler på små organisasjoner som driver seriøst med sine samarbeidspartnere, i utlandet eller for hjemlige formål. Det hele er et spørsmål om å gjøre seg fortjent til givernes tillit.

La oss derfor – i ferietiden og ellers i året – sørge for en videre vekst i givermidlene. Å lindre nød og fremme utvikling er ikke en oppgave for de offentlige budsjetter alene, men en forpliktelse og et ansvar som påhviler hver enkelt i ”ett av verdens rikeste land”. Og å omgi givergleden med et mer detaljert lov- og regelverk er neppe veien å gå. Bedre da å appellere til både giverglede og kritisk sans, med Innsamlingskontrollens oversikter som et nyttig hjelpemiddel.