Er det et sykdomstrekk ved samfunnet at så mange ungdommer ønsker å ta en master - altså en høyere utdanning?
På Facebook ble følgende samtale gjengitt mellom to unge kvinner: Hva gjør du om dagen? Jeg tar master i psykologi. Enn kjæresten, da? Du, han tar bare fagbrev, han.
Sannhetsgehalten i historien kan vi ikke stå inne for, men som et eksempel er det gjenkjennbart. Påstanden om at man må ha høyere utdanning for å bli verdt noe i samfunnet har gjennom de årene sneket seg inn under huden på oss. Fagbrevet som et verdipapir står ikke lenger så høyt i kurs.
Mens vi for noen tiår siden anså både snekkere, båtbyggere, elektrikere og andre håndverkergrupper som reale arbeidere, er vi i dag mer nesegrus til de som kan vifte med en master. Samtidig har automatisering og globalisering innenfor de ulike industriene også gjort sitt til at flere tidligere solide håndverksyrker mer eller mindre er borte.
Samfunnet må ta en del av skylda, skoleverket en annen. Man setter for fort ungdommene i bås. Disse baserer man på skoleflinkhet og kunnskap i teoretiske fag. En ungdom med gode evner i realfag sender man til studiespesialisering. Den med praktiske anlegg styrer man inn mot yrkesfag.
Spørsmålet er om dette er en riktig tanke? Er det er slike evner som skal avgjøre veien videre, eller er det behovet i samfunnet? Hva gjør alle masterne den dagen de ikke finner fagarbeidere til å bygge husene, reparere bilene, skifte ut det elektriske, føre båtene, bussene, togene og alt annet samfunnet vårt er avhengig av for å gå rundt.
Et fagbrev er ikke bare-bare. Det er et bevis på at man behersker sitt fag. Det kan være helsefag eller elektriker. Og det kan gi grunnlag for et mesterbrev, oppstarten av en ny bedrift, flere ansatte og viktig verdiskaping.
Vi trenger hele bredden av kunnskap. Vi trenger masterstudenter og innehavere av ulike master- og doktorgrader. Vi trenger imidlertid ikke klasseskiller. Vi trenger ikke at det skapes et inntrykk av at en mastergrad har større verdi enn et fagbrev.