SV slår et slag for leksefri skole og presenterer en meningsmåling hvor to av tre spurte heller vil utvide skoledagen med én time. – Lekser kan være bra for akademikerbarn, men vanskelig for barn av innvandrere og arbeidere, sier partileder Audun Lysbakken til Klassekampen. Han finner det ”utrolig urettferdig” at skolebarn får så ulike muligheter. Å gjøre unna hjemmeleksene på skolen – et forslag partiet fortsatt er alene om – vil dessuten gi ungene mer fritid når de kommer hjem og lette på tidsklemma, fremholder han. For SV inngår lekser på skolen i en større pakke med gratis skolemåltider og annet som partiet heller ikke fikk til i sine åtte år med kunnskapsministeren.

Når Lysbakken nå snakker seg varm om fremtidens skolepolitikk, og at venstresiden må våge å fremme dristige forslag, skimrer heldagsskolen som et Soria Moria. At forskjeller går i arv – tross alle reformer, fagre målsettinger og fellesskolens massive dominans – vekker bekymring langt ut over den politiske venstresiden. Problemet favner langt videre enn hjemmeleksespørsmålet, og i hvilken grad kan man med rimelighet forvente at leksefri skole vil bidra til å løse det?

Selv om leksene formelt skulle forsvinne, kan jo foreldre som har ressurser til det fortsatt hjelpe sine barn med skolearbeidet. Dessuten skal man ikke se bort fra at lekser i seg selv gir en verdifull trening i å arbeide selvstendig. Og kan man være sikker på at de elevene som har størst behov for det, får mest oppmerksomhet i ekstratimen? Å bygge videre på ordningen med valgfri leksehjelp, ville i alle fall være et mer målrettet tiltak – og trolig en bedre prioritering av tross alt begrensete ressurser.

Ikke bare begrepet ”hjemmelekser”, men også ”lekser”, måtte justeres hvis alt skolearbeid skulle gjøres unna før elevene går hjem. Det som foreslås peker mot en omorganisering av hele undervisningsopplegget, og det i et omfang som i det minste ville kreve grundig utredning. Tidsklemma kunne tenkes å være en vesentlig del av forklaringen når SVs holdningsundersøkelse samler flertall for leksefri uansett partisympatier. Og kanskje en kritisk vurdering av antallet organiserte fritidsaktiviteter kunne være en supplerende innfallsvinkel til leksedebatten?